4
TEATER
«Reisen til Julestjernen»
Av Sverre Brandt, musikk av Johan Halvorsen
Regi: Lars Jacobsen,
Scenografi: Petr Hlousek
Kostymer: Sally Turner
Koreografi: Thea Bay
Kapellmester: Bendik Eide
Med: Amalie Krogh Sundbø, Håvard Bakke, Silya Nymoen, Jacob Schøyen, Ingar Helge Gimle, Hans Magnus Rye, Benedicte Søreng, iv-Unni Larsson Undall m.fl.
Folketeateret
Novembermørket henger tungt over hovedstaden, men inne på Folketeateret er julen i gang. Julelysene er tent, snøfnuggene glitrer om kapp med seg selv, det er allsang og engler som daler ned i skjul når «Reisen til Julestjernen» nå har premiere. Og når moralen i stykket er at det lureste er å følge hjertet sitt, at det lønner seg å være snill og straffer seg å være slem, må jo stemningen bli god. Men god stemning er ikke nødvendigvis ensbetydende med spennende teater.
Folketeaterets overtakelse av Sverre Brandts «Reisen til Julestjernen», som jo for mange har blitt betraktet som Nationaltheatrets hjerte, gikk i sin tid ikke upåaktet hen. Ordskiftet rundt Julestjernens nye liv kunne kanskje fortsatt etter premieren i fjor, men så kom det vrange viruset, premieren ble utsatt, og i år er folk bare takknemlige for i det hele tatt å få gå på juleteater. De bryr seg muligens litt mindre om at Julestjernen har flyttet hjemmefra?
[ Teatrene er åpne igjen. Disse stykkene står på menyen ]
I Folketeaterets versjon av denne juleklassikeren «går man tilbake til røttene og de originale ambisjonene, noe som kommer tydelig frem både i kostymer, kulisser og i musikken fra orkesteret», for å sitere teatrets hjemmeside. Folketeateret og produksjonsselskapet Scenekvelder har med dette ønsket å gå forvalterne av arven etter dramatiker Sverre Brandt i møte. Men «Reisen til Julestjernen» lider under det samme som Folketeaterets oppsetning av «Folk og røvere i Kardemomme by».
Ønsket om å gjøre dramatikernes arvinger fornøyd, resulterer i lite nyvinning og kreativitet. Brandts ambisjoner var fra starten av å lage en forestilling som moret de små, som ikke var spesielt original, men som baserte seg på motiver fra eventyr og fortellinger barn allerede kjente. Han ønsket også å formidle sin egen opplevelse av julens religiøse budskap, med Julestjernen som symbol på frelsen.
Det er åpenbart at Folketeateret ikke har tatt noen sjanser med dette materialet. Det kan man like eller ikke. Men i denne oppsetningen blir det i alle fall veldig tydelig at Sverre Brandts stykke er fra 1924, og både dialoger, ordvalg og ordspill fremstår som gammelmodige. Det gjør det hele litt stivt og rart. Et annet problem med denne konservative oppsetningen, er at det gis lite rom for å skape originale karakterer. Både Sonja (Amalie Krogh Sundbø), Kongen/Julemannen (Håvard Bakke) og Nissefar (Ingar Helge Gimle) fremstår som ganske standardiserte typer, selv om de alle er fint fremstilt innenfor snevre rammer. De eneste skuespillerne som klarer å by på litt ekstra, er Jacob Schøyen som den onde Greven; en tafatt type som prøver å leke tøff, og Silya Nymoen som Heksa. Silya har bøttevis med energi og har en sceneutstråling som utklasser resten av ensemblet. Det er tydelig at hun liker å være heks. Andre karakterer vi kunne forventet noe gøy fra, er Ole og Petrine (Hans Magnus Rye og Benedicte Søreng), men disse blir aldri riktig minneverdige, verken i kostymer eller tolkning.
[ Hilde Louise Asbjørnsen ikler seg noen av populærmusikkens mest fremragende kvinner (+) ]
«Reisen til Julestjernen» har dessverre også øyeblikk der den aller mest fremstår som en blek kopi av balletten «Nøtteknekkeren», med dansende snøfnugg og leker under juletreet som blir levende. Den nylagde sekvensen med dyreballett gir dessuten assosiasjoner til klassikeren «Rock’n Roll Wolf».
På tross av min grunnleggende kritiske innstilling til slike konserverende teateroppsetninger og mine generelle innvendinger mot Julestjernen som et lite originalt stykke i seg selv, er dette en teateropplevelse med mange fine øyeblikk og elementer. Scenograf Petr Hlousek, som tidligere har vært hyret til Folketeaterets oppsetninger av bl.a. «The Sound of Music» og «Mary Poppins», lager et visuelt univers som spiller både på det på det nordiske, med ornamenter fra vikingtiden, og det mer sentraleuropeiske med gotiske buer og mønstre i jugendstil. «Reisen til Julestjernen» fremstår i denne oppsetningen dermed ikke som et nasjonalsymbol, slik den særlig ble betraktet som etter krigen, men heller som et eventyr som er en del av en større verden. Det er godt å se.
Både scenografien og mange av Sally Turners kostymer er iøynefallende og vakre, og vi trekkes jo mot det vakre, om det nå er jul eller ei. Johan Halvorsens musikk får dessuten virkelig komme til sin rett, og det seksten personer store orkesteret høres faktisk større ut enn det er. Iblant overdøver musikken sangerne, for dette er ikke en forestilling der sangprestasjonene står i fokus. Men Halvorsens musikk er så stemningsfull og fin at den burde vært soundtracket til enhver jul.
Julestjernen har gjennom sitt lange liv vært et juleritual for mange nordmenn, og jeg vil både håpe og anta at de som har hatt som tradisjon å se den på Nationaltheatret, vil komme og se forestillingen på Folketeateret. Ritualer handler jo om gjentakelse, og det er ikke nødvendigvis sånn at man da stiller de samme kravene til kreativitet og originalitet som når man sitter og analyserer en teateroppsetning som kritiker. Folketeaterets Julestjerne bevarer i alle fall troen på det gode i mennesket, troen på at å følge hjertet og magefølelsen gjør at du kommer dit du hører hjemme i livet. Og det kan man jo ta med seg også etter at julehøytiden er over.
