Kultur

Med det fjerde skal det skje

Det fjerde albumet til No. 4 viser igjen hvorfor de er blitt en av landets mest elskede grupper. Det nye albumet har mer av det samme som før, men er annerledes.

5

No. 4

No. 4

Samkjørt

Når No. 4 neste år spiller i Oslo Spektrum, er det et bevis på hvor store det går an å bli ved å foretrekke å være små. Gjennombruddslåten «Lite og stort» ble en slags beskrivelse av trioen Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek i 2015. De ble kjent for sitt nære uttrykk, men er nå blitt en arenaattraksjon. Noe vi kunne se komme allerede da de lukket Bylarm 2017 med en jubelopptreden på et fullsatt Sentrum Scene og fylte Parkteatret seks ganger året etter.

Albumet som bare heter «No. 4», er deres fjerde, men bare hvis vi ikke regner med fjorårets «God jul igjen». Som godt kan regnes med igjen i tida som kommer. I alle fall tar trioen et skritt videre her. Med det fjerde skal det skje.

«Vi lever bare én gang», er mottoet for plata, som inneholder en rekke sanger med store og små opp- og nedturer i følelseslivet. «Forstyrrer jeg/Eller har du tid til å høre på meg nå», spør Emilie Christensen i den korte åpningssangen «Parentes». Den dagen No. 4 oppfattes som forstyrrende, skal jeg si fra, for det er godt å høre dem igjen.

Sjelden har jeg hørt dem mer inntrengende enn i den påfølgende «En av de levende», der savnet er til å ta og føle på. Emilie Christensen har referert til sin far, trommeslageren Jon Christensen i sanger før. Han gikk bort i fjor, og det er naturlig å tenke at det er ham hun synger om her: «Jeg skal alltid ha deg her, alltid ha deg med/Og være en av de levende/Og jeg hører på «Long As You Know You’re Living Yours», synger hun, om en av låtene til kvartetten Keith Jarrett, Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen. Harald Lassen kommer inn og spiller noen saksofonvariasjoner som kan være inspirert av Jan Garbarek. Alt dette er svært rørende.

No. 4 briljerer med de vidunderlige harmoniene som er trioens varemerke. Arrangementene er mer elektroniske denne gangen. Eivind Helgerød, som før har jobbet med Emilie Nicolas og Cezinando har komet inn i produksjonsteamet, sammen med Goran Obad som var med på debutalbumet, og Ingeborg Marie Mohn.

At gruppa har en helt egen identitet, blir bekreftet ved at de kan skifte ham og likevel være helt seg selv. Albumet har mange sanger som kan sies å være typiske for dem, men med nye, fikse detaljer, slik som «Hvilket vi» som er bygget opp med prosessert «du-du-du»-nynning som drivende rytmespor. «Hjemme hos meg» viser hvor langt de er kommet med elektroniske klanger og organisk stemmebruk i skjønn forening. Det er også fint at det fortsatt går an å være så stille som i «Feil sted».

No. 4 har hatt med seg performancepoeten Fredrik Høyer på konserter, og her er han tilbake, før og inne i sangen som heter «Hele livet». De to partene kommer med hvert sitt uttrykk for at «hele livet skal leves i kveld». Dette er en uvanlig form som minner meg om gamle discomikser fra reggaemusikken der en toaster kom inn i dubversjonen og ga sangen sin brautende vri, etter at sangeren hadde sunget sitt i mer ordnede former.

I forrige uke trakk vi en (riktignok tynn) linje fra No. 4 til den nyere gruppa Masåva, da de ga ut sitt nye album «Er vi store nok nå?» Da er det litt moro når No. 4 her kommer med «Du trenger ikke å bli stor», som føyer seg inn i den gode «hjemme best»-tradisjonen til Emilie Christensen, om at det ikke er nødvendig å ståke så mye hele tida. «Jeg bare går ut ifra, at du er som jeg var/At du er en som lengter hjem», synger hun der, med sin stoiske ro.

Med alle disse innholdsrike høydepunktene er likevel «Så lenge vi finnes» i all sin enkelhet den mest fortryllende sangen her, der også Mattis Herman Nyquist dukker opp igjen for å være duettpartner. I avslutningen «Våre beste år» blir «årene foran er våre beste år» de aller siste ordene på plata. De handler ikke kanskje ikke om No. 4 i seg selv, men det er en spennende tanke.


No. 4: No. 4





Mer fra Dagsavisen