Film

Oscar-vinneren er ikke rette person for Marvel-filmen «Eternals»

«Eternals» er det svakeste leddet i Marvel-kjeden så langt.

Eternals

3

FILM

«Eternals»

Regi: Chloe Zhao

USA/England – 2021

«Eternals» er et interessant eksperiment, drevet av hederlige intensjoner og et lovende spørsmål: hvordan ville en Marvel-superheltfilm sett ut hvis den var regissert av en indie-regissør kjent for lavmælte lavbudsjett-dramaer? Marvel-studioet er i sin essens produsentstyrt, der regissørene følger partiprogrammet og jobber på bestilling. For all del, de har kreativ kontroll innenfor snevre rammer, og kan fortsatt gi filmene personlighet – men de store kreative avgjørelsene overlates til Marvel-sjefen Kevin Feige, som har sørget for at de to dusin filmene i serien fungerer som hver sin del av en større helhet. En oppgave Feige frem til nå har fikset bedre enn noen annen i den amerikanske filmindustrien. Han er samtidig smart nok til å innse at denne filmseriens fremtid er avhengig av fornyelse, og en vilje til å prøve nye ting. Så hvorfor ikke gi den kinesiskamerikanske Oscar-vinneren Chloe Zhao forholdsvis frie tøyler og to hundre millioner dollar til å lage en episk superheltfilm?

Nomadland

Svaret: fordi «Nomadland»-regissøren så definitivt ikke er den rette personen for materialet. Resultatet er dessverre den svakeste Marvel-filmen i dette universets trettenårige historie, som minner mistenkelig om noe Zack Snyder kunne ha produsert for konkurrenten DC Comics. «Eternals» er ulikt noe annet vi har sett fra Marvel: et ambisiøst epos (basert på tegneserien av Jack Kirby) som spenner over sju tusen år av den menneskelige evolusjonen, mens evigvarende space-guder sitter på sidelinjen og rister sørgmodig på hodet over vår destruktive dårskap. Zhao har høytflygende planer om å si noe om hva det betyr å være et menneske; om vårt behov for å skape religiøse mytologier, om fri vilje og determinisme, familiebånd og motstridende livsfilosofier. Akkurat hva hun vil si om alt dette er mer uklart.

Marvel Studios

De evige superhelt-demigudene Eternals ankommer jorden ved tidenes morgen, på befaling fra den kosmiske guden Arishem, med ordre om å beskytte menneskeheten mot dataanimerte beist kalt Deviants (eller «De avvikende» i norsk oversettelse). Sånn ellers har heltene totalforbud mot å blande seg direkte inn i menneskenes anliggende, uansett hva slags folkemord, barbarisme, meningsløse kriger og grusomheter de er vitne til. Noe som greit forklarer hvorfor de var fraværende da Thanos knipset bort alt liv i universet. De antok at Deviants-rasen ble utryddet for flere århundrer siden, men plutselig dukker en av dem opp i dagens London. Her jobber superhelten Sersi (Gemma Chan) som lærer sammen med kjæresten Dane Whitman («Game of Thrones»-bastarden Kit Harington) - men en tragedie leder henne til å samle «Eternals»-kumpanene, for å kjempe mot en trussel som vil utslette alt liv på jorden (igjen).

Angelina Jolie

Vi er over halvveis ut i filmen før alle superheltene er ferdig introdusert, og rollelista er så omfattende at vi aldri blir særlig godt kjent med disse arketypene. Flere har imidlertid påfallende likhetstrekk med DC-studioets «Justice League»: Angelina Jolie er krigerguden Thena, en mer dysfunksjonell og psykisk skjør variant av Wonder Woman. Hørselshemmede Makkari (Lauren Ridloff) kan løpe kjempefort akkurat som Barry «The Flash» Allen, mens Sersis mektige ekskjæreste Ikaris (Richard Madden) er en dårlig substitutt for Superman. Teamleder Ajak (Salma Hayek) er deres morsfigur, Bollywood-idolet Kingo (Kumail Nanjiani) den selvopptatte vittigpetter-sjarmøren, og så videre. Ingen fare, det er enda flere av dem. Det teknologiske geniet Phastos (Brian Tyree Henry) er dessuten Marvels første (åpent) homofile superhelt, noe jeg antar er et fremskritt.

Eternals

Marvel-studioets fjerde fase har lagt større vekt på å være inkluderende, og har åpnet opp dette filmatiske universet for flerkulturelle superhelter, minoriteter, kvinnelige regissører og ting som for lengst burde ha vært en selvfølge. «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings» føltes som en frisk pust og et byks i riktig retning, mens «Eternals» er så overlesset, ufokusert og preget av strukturelle problemer at den blir en av Marvels få mageplask. Filmen føles dessuten som en lang evighet, og selv etter 157 minutter ender hele historien med en «Sorry, folkens. Fortsettelse neste film»-klippehenger. For all del, det er fortsatt ting å sette pris på her; ikke minst et elegant filmfoto i IMAX-format, som prioriterer episke tablåer med skuespillere som poserer i majestetisk natur - fremfor å bare la dem dingle i vaiere foran et grønnlerret, mens datateknikerne gjør de tunge løftene.

Eternals

Superheltfilm

«Eternals» er fortsatt full av dataeffekter, men Chloe Zhao får filmen til å se mer organisk ut enn gjennomsnittet. Fremfor å si noe innsiktsfullt om hvordan superheltfilmer fyller tomrommet etter fortidens polyteistiske religioner, og måten dagens Marvel-industri resirkulerer gamle heltesagn om udødelige guder, reduserer Zhao tegneserien til et selvhøytidelig, småkjedelig familiedrama med mye romantikk. Ja, hun lufter noen interessante moralske dilemmaer, men trekker seg unna hver gang filmen står i fare for å bli engasjerende. Det hun er mest opptatt av som regissør er ikke hva vi først og fremst ønsker fra en superheltfilm: med irrelevante avstikkere om jordbruk, lange diskusjoner rundt middagsbordet og kysk romantikk. Hun investerer mye tid til den fem tusen år lange romansen mellom Sersi og Ikaris, som på manusstadiet sikkert var ment å være en intens kjærlighet preget av dyp og udødelig lidenskap.

I selve filmen har dette forholdet forvandlet seg til et slapt håndtrykk, sabotert av Richard Maddens stokk stive skuespill og totale mangel på karisma. Forsøkene på humor faller stort sett flatt, mens den joviale kjemien som har preget tidligere Marvel-filmer er langt utenfor Zhaos komfortsone. Hun har klart å gi «Eternals» et personlig særpreg, men ikke en sjel.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen