Alt begynte med punkrock

BOK

Robert Dyrnes og Kari Westergaard

Søt Hævn – Heks på Skaugum

BB Bok

PLATE

Bols

Film

Biophone

Den norske musikkbransjen ble rystet av meldingen om at Per Eirik Johansens var død av hjertestans i 2014. Snart åtte år etter kommer boka om gruppa Søt Hævn, der han første viste seg i offentligheten. Her er mange gode minner fra ei tid da norsk rock begynte helt om igjen, med den nye musikalske vekkelsen som hjemsøkte vårt land.

Det tok noen år før den nye punkrocken fikk gjennomslag i Norge. Musikknyhetene spredte seg sakte den gangen, det var ikke så mye å høre om dette i offentlige kanaler, og vi må minne om den nye musikkavisa Nye Takters konstatering av at «punkrocken kommer ikke til Norge», våren 1978. En riktig observasjon der og da, for det var et år siden den nye musikken ble et fenomen i utlandet, og det gikk enda et år til før den begynte å gjøre seg gjeldende i Norge. Først kom den til Trondheim, så til Oslo og Bergen, og der var den plutselig i Tromsø også! Med gruppa Søt Hævn, som her får sin historie fortalt som en slags utklippsbok, med samtidige skildringer av hvordan dette artet seg.

Forfatterne Robert Dyrnes og Kari Westergaard omtaler utgivelsen sin som «en rar, smal og sær bok på en gang». Det kan vi gi dem rett i. Men samtidig er det ei bok som gir et innblikk i en særskilt tid i norsk musikk. En fortelling om opprør, kampvilje og utholdenhet, alt dette for å få spille eller høre rock, høyere, fortere og frekkere enn man hadde vært vant til.

Søt Hævn kalte seg først The Invalids, og skrev selv om sitt eksistensgrunnlag i Oslo-fanzina «79 Kriser» i 1979: «Her i Tromsø er det ingen punx utenom oss i The Invalids. Jævlig kjedelig by, enda den er ganske stor. Nesten alle går å hetser oss uten grunn. No future for ‘em. Vi skal spille for første gang søndag 2. september i stuen til en fyr». Da de begynte å spille ute gikk det i sanger av The Ramones og Sex Pistols, men også noen egne etter hvert: «Du-du e ei rotta/Du-du e en sleip soss/Du står i Unge Høyre/Du kan gå å hænge dæ/Reis te helvete». Klare ord for pengene. Så mye penger var det forresten aldri snakk om i disse kretsene.

Mye av historikken i boka er heter fra Nye Takter, der Rune Hagen og Hugo Nilsen rapporterte flittig og entusiastisk om de nye tidene i Tromsø. Det kom til og med en egen artikkel om trommeslageren Geir Strand, som vakte spesielt stor oppsikt, og senere spilte i en rekke av gruppene som fulgte etter i dette miljøet. Medlemmer kom og gikk, og i 1980 fikk Søt Hævn med seg vokalisten Per Eirik Johansen, som hadde selvsikkerheten og karismaen de trengte for å være Bandet i Tromsø i 1980, som daværende medlem i Rockeklubben i Tromsø og senere NRK-journalist Arne Berg skriver i boka, i nåtid. Boka har også med to CDer med alt som finnes av innspilt materiale med De Invalide, Søt Hævn og etterfølgerne Den 11. Finger.

Søt Hævn konkurrerte med gruppa Norgez Bank om å gi ut den første lokale punksingelen. Norgez Bank vant kappløpet med EPen «Life Of Rian», med et pek til daværende ordfører Erlend Rian. Søt Hævn måtte visstnok gi tapt fordi platepresseriet hadde betenkeligheter med innholdet i «Heks på Skaugum», en av låtene på EPen «Asfaltparasitta». «Heks på Skaugum», som også den nye boka er oppkalt etter, var neppe så slem som sangen antydet. Selv kalte Søt Hævn den for «urbanversjonen» av Jack Berntsens barnesang «Det bor et troll på Senja».

Søt Hævn ble oppløst like etter utgivelsen av «Asfaltparasitta». Per Eirik Johansen dannet Bols, som ble det mest omtalte nye bandet i Tromsø i årene som fulgte. Det vil si i lokalpressen, og i Nye Takter. Det kunne fortone seg som det var omtrent like langt til Oslo som til Royal Albert Hall.

– Oslo er en provinsiell småby, en lekeby, for der forsøker visse miljøer å leke New York, Berlin, London osv. Holdninga er nettopp så provinsiell, i det krampaktige forsøket på å være ikke-provinsiell. I praksis blir da visse miljø i Oslo dermed mer utkant enn Tromsø. Vi prøver tross alt ikke å leke noe vi ikke er her oppe. Tromsø er et forvokst fiskevær, sa Johansen et intervju i Nye Takter, som også er gjengitt mot slutten av boka om Søt Hævn.

I 1984 fikk Tromsø Ungdommens Hus, som førte til et stort oppsving for rockeband, og flere av dem fant veien til NRKs ungdomsprogrammer. På huset dukket også gruppa Bel Canto opp i 1986, og startet en ny æra, der Tromsø ble etter hvert en premissleverandør for ny norsk popmusikk, i en mer elektronisk retning enn før.

Per Eirik Johansen ble manager for Bel Canto i 1990, og ble sakte, men sikkert en av de fremste talentutviklerne i Norge, platedirektør for et par av de største selskapene og manager for flere av Norges mest populære artister. Ironisk nok fikk hans eget Bols aldri platekontrakt og gi plater. De hadde fortjent å få noen av sangene sine presentert med en ordentlig produksjon. Deres eneste offisielle utgivelse i sin samtid kom da Nye Takter ga ut samlekassetten «Norge 1985». Der var «Alle tider har sin slutt» med Bols med, sammen med andre tidsriktige navn som Wannskrækk, The Act, Garden Of Delight og Cirkus Modern. Det var en sang som helt klart hørte med i dette gode selskapet. Bols holdt det gående et års tid til, men så gikk også de over i historien.

Plata med ni etterlatte sanger av Bols blir gitt ut av Geir Jenssen, også kjent som Biosphere, og medlem av Bel Canto fram til 1990. Han husker bandet fra Ungdommens Hus på 80-tallet: – Bols var vel byens flaggskip, men de klarte aldri å få gitt ut noen plater. Selv syntes jeg at de var bedre på konserter enn på de få studioinnspillingene jeg hadde hørt. De manglet en god produsent som kunne få ut potensialet i bandet. Studioopptakene ble for streite og amatørmessige, som om de ble for opptatt av å spille riktig fordi de var i studio. De turte ikke å slippe seg løs, tror han.

– Dette preget også mesteparten av det materialet som jeg fikk høre, med unntak av noen opptak fra øvingslokalet i 1985 hvor det hørtes ut til at de endelig hadde funnet sin stil: «Med på leken», «Ingen går her ifra» og «En følsom jævel». Dette var noen av de siste låtene som Bols lagde før de ble oppløst, og som jeg virkelig likte. Så dette rå lydbildet ble utgangspunktet for hva jeg ønsket å få til med de andre låtene også, sier Jenssen, som selv har remastret de gamle opptakene.

Per Eirik Johansen tok over norskavdelingen i Virgin Records i 1997. I Roskilde den sommeren fortalte han begeistret om ei 16 år gammel jente fra Tromsø som han mente hadde noe helt spesielt som vi ville få høre mer til. Et år senere var hun kjent som Lene Marlin, den første norske artisten som gjorde seg gjeldende på internasjonale hitlister på lenge. Ikke lenge etter presenterte Johansen gruppa Madrugada, og Morten Abel som soloartist, to av de største bestselgerne i Norge i det nye århundret. Da han døde i 2014 var han manager for Sivert Høyem, Jarle Bernhoft, Emilie Nicolas og flere andre.

Per Eirik Johansen brøt aldri med sine gamle idealer. Han beholdt den sunne sansen for utradisjonell tenkning, selv som etablert bransjeaktør. Johansen hevdet at han alltid insisterte på at underskriving av kontrakter med nye artister ble innledet rituelt med avspilling av punkeklassikeren «One Chord Wonders» med The Adverts. Han gjorde det bedre forretningsmessig enn de fleste av sine kolleger, på tross av at han beholdt den friske tankegangen fra punkrocken. Eller kanskje nettopp derfor?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen