Anmeldelse Tracey Emin og Edvard Munch: Et eksplosivt møte

KUNST

Tracey Emin & Edvard Munch

«Sjelens ensomhet»

Munchmuseet, Oslo

Til 2. januar 2022

Det er liten tvil om at «Sjelens ensomhet» vil få like stor oppmerksomhet som samlingsutstillingene i det nye Munchmuseet. Tracey Emin er helt i toppsjiktet på den internasjonale samtidskunstscenen. I England er hun å anse som en kunstens rockestjerne som får stor oppmerksomhet uansett hva hun gjør.

De to kunstnerne treffer hverandre på mange plan. For det første er hun født i 1963, hundre år etter Edvard Munch. Hun har vært fascinert av ham siden hun 17-18 år gammel så David Bowie posere på forsiden av albumet «Heroes» (1977). Der hermet han et bilde av Egon Schiele, og i jakten på dette bildet kom hun over en bok der Munch også var representert. Da var det gjort, og siden har hun, etter egne ord, elsket og tilbedt den norske kunstneren. Hun ser ham som sin «venn i kunsten».

[ Edvard Munch ga britiske Tracey Emin mot til å bruke seg selv i kunsten, mener kurator Kari Brandtzæg ]

Begge er kjent for å stille sin sårbarhet åpent til skue. De jobber med menneskelige følelser, situasjoner og tilstander som er allmenngyldige og som alle kan kjenne seg igjen i. Men Tracey Emins malerier, som det er mange av i utstillingen, oppleves kanskje en smule råere enn Edvard Munchs?

Tracey Emins nakne kvinnekropper er som oftest malt med en silhuettlinje og ganske rå penselføring i de feltene som er påført maling. Det er mye «blod», bryster og kjønnsåpninger, men først og fremst er det en kropp som stilles til disposisjon vi blir konfrontert med i hennes malerier. Om det er snakk om tvang eller frivillighet forblir et spørsmål hver enkelt må ta stilling til. Det gjelder også den grovt formede gigantversjonen av en torso som møter publikum i utstillingen: «Det var så mye mer av meg» (2019) viser beina og underkroppen liggende på kne med rompa i været.

[ Nå åpner endelig Munch – se bildene fra det nye Munchmuseet (+) ]

Tittelen og skulpturens fokusering på kroppens seksuelle funksjoner mer enn antyder kunstnerens problematiske forhold til menn. Det er vel kjent at Tracey Emin har en historie av voldtekt, rus og aborter. Alt er blitt kunstnerisk bearbeidet. Alt er blitt en del av den store fortellingen om den opprørske kunstneren.

At begge kunstnerne har et problematisk forhold til det motsatte kjønn er vel kjent. Der Munch bruker fargene til å bygge opp en kompleks følsomhet, er Emin rå, direkte og endimensjonal. Det siste er ikke ment som en nedvurdering, men med bruken av få farger fremhever hun det konfronterende i figurenes tilgjengelige positurer. Det er som om kroppene skriker «Kom og ta meg!» med provoserende kraft.

Et annet berøringspunkt er de to kunstnernes utforsking og bruk av ny teknologi og alle mulige, kunstneriske materialer. Munch tok tidlig filmkameraet i bruk. Tracey Emin gjorde det samme i 1998, da hun filmet seg selv sammenkrøpet og naken på en brygge i Åsgårdstrand, tettstedet der forbildet hadde et sommerhus og laget noen av sine mest ikoniske bilder. I filmen glitrer solen i vannet, men det sterkeste inntrykket er det sterke skriket som skjærer gjennom rommet. Det er liten tvil om hvor inspirasjonen kommer fra: Filmen heter «Hyllest til Edvard Munch og Alle Mine Døde Barn». Et annet teknologisk grep Emin bruker, er neonrør. I utstillingen er det flere korte, tekstlige utsagn frosset i et sitrende, hvitt lys.

[ Anmeldelse: Munch innfrir forventningene ]

Edvard Munch forsøkte seg også med skulpturer. De regnes mest som et sidespor. Men for Tracey Emin er det skulpturene, i varierende betydninger av begrepet, som har gjort henne kjent. Hun har skapt noen av de siste tiårenes mest berømte og beryktede kunstverk, inkludert «Everyone I Have Ever Slept With 1963–1995», også kjent som «The Tent». Inni teltet applikerte hun navnet på alle hun hadde ligget med. Teltet gikk tapt i en brann i 2004, og siden har hun nektet å gjenskape skulpturen.

Det andre, ikoniske verket fra denne tiden, «My Bed» («Senga mi») (1998) er heldigvis bevart. Det er hennes egen seng som står på gulvet i Munchmuseet, skitten og nylig brukt med dynen brettet til side. På sengen ligger en strømpebukse henslengt. På gulvet finner du spritflasker, en blodig truse og kondomer, – alt som peker på en seksuelt aktiv kvinne som ikke er redd for å vise frem sitt begjær.

Samtidig er sengen en manifestasjon av sårbarhet og sorg. Emin har selv sagt at hun gjorde sengen om til et kunstverk i sorgen etter et oppløst forhold. Den gang bodde hun i en kommunal leilighet, og var hverken rik eller berømt. Det skulle fort snu. Sengen bidro til at hun ble nominert til den prestisjetunge Turner-prisen i 1999 (Steve McQueen vant), og året etter ble sengen kjøpt av den innflytelsesrike samleren Charles Saatchi for £150.000. Dermed ble hun etablert som en del av den nye generasjonen av opprørske kunstnere, Young British Artists, oftest omtalt som «YBA». Gruppens mest kjente medlem heter Damien Hirst.

[ Denne utstillingen lukter penger (+) ]

Sjokkbølgene gikk gjennom samfunnet da Tracey Emins seng ble vist første gang. Den oppfatningen er snudd, i hvert fall hos noen. I 2014 ble sengen kjøpt av en privat samler for rekordsummen £2.540 000. Verket er deponert hos Tate Britain, og derfra blir det (ifølge kurator Kari J. Brandtzæg) lånt ut til utlandet bare hvert tiende år. Det at «My Bed» vises i utstillingen er enkelt og greit en sensasjon i seg selv. Det skjøre verket er et høydepunkt i den selvreflekterende generasjonen kunstnere som ved å sette seg selv i sentrum skapte en ny oppfatning av individets forhold til samfunnet.

Duoutstillingen med Tracey Emin og Edvard Munch fremstår som toppunktet i en lang serie utstillinger kalt «+Munch», som Munchmuseet startet i 2015 med konfrontasjonen med Bjarne Melgaard. Etter hvert kom det kritikk fordi museet prioriterte menn i serien. En stund ble +Munch-serien lagt på hylla. Hvorfor Emin ikke er spurt tidligere, er et stort mysterium. Det kan være at museet har villet spare henne til åpningen av nybygget. Men hadde hun vært presentert tidligere ville mye av kritikken mot serien vært unngått.

Det vesentlige i denne sammenhengen er at Emin, i motsetning til mange av de kunstnerne som var med i +Munch-serien, kobler seg til Munchs følelsesmessige uttrykk og borer dypt i det som gjør Edvard Munchs bilder allmennmenneskelige. Jeg kan anbefale en video på museets nettsider der hun forteller med innlevelse om hans «Modell ved kurvstolen» (1919-21).

Gjensynet med «My Bed» er sterkt. Men den sterkeste opplevelsen finner vi i etasjen over. Der viser Tracey Emin «Insomnia», en serie fotografiske selvportretter blåst opp i stort format. Hun har fotografert seg selv i sengen i perioder da hun ikke fikk sove. «Selfie»-eksplosjonen er resultatet av en ny teknikk, mobiltelefonen, men sjelden har du sett selfier med en slik dybde som dem Tracey Emin viser. Når hennes kunst blir satt sammen med Edvard Munchs store følsomhet, blir denne utstillingen en eksplosiv blanding av høylytte og stillferdige skrik.