Munch innfrir forventningene

KUNST

Diverse utstillinger

Munch, Oslo

Alle utstillingene åpner 22. oktober 2021 – varierende lengde

Denne anmeldelsen kunne handlet om veldig mye forskjellig. For eksempel den flotte utsikten fra museets transportareal innenfor fasaden, med rulletrapper gjennom tretten etasjer. Kritikken kunne også beskrevet den kalde og avvisende foajeen, arealer med et industrielt preg, og toaletter med institusjonspreg. Men min oppgave i denne sammenheng er å vurdere hvordan Munchmuseet presenterer Edvard Munchs kunst. Og det er liten tvil: Så fort du kommer inn i utstillingssalene er inntrykket det beste. Munchs kunst er tross alt det viktigste. Den tiltrekker seg turister fra nær og fjern og gjør museet til en internasjonal attraksjon. Her leverer museet.

[ Nå åpner endelig Munch – se bildene fra det nye Munchmuseet (+) ]

Munchmuseets utstillingsareal er fem ganger større enn i det gamle museet på Tøyen. Det gir plass til sju åpningsutstillinger, inkludert en samlingspresentasjon kalt «Uendelig». Like viktig er at det store arealet gjør at Rolf Stenersens samling (han var Munchs nære venn og viktigste samler) endelig vil få en permanent presentasjon. Utstillingen «Edvard Munch Stenersen» er en av dem du må få sett. Den setter Munch i sammenheng med sin samtids kunstnere, og gir et godt tidsbilde.

Det store arealet gir også museet plass til å følge opp arven fra Stenersenmuseet, som ble nedlagt i desember 2015. Der bygde daværende leder Selene Wendt museets renommé med en forbilledlig satsing på samtidskunst. Det følges opp i nybygget, blant annet med «Solo Oslo», en serie separatutstillinger med (unge) samtidskunstnere. 22. januar er Sandra Mujinga første kvinne ut. Hun ble nylig tildelt Tysklands (antakelig) viktigste kunstpris, Preis der Nationalgalerie.

[ Denne forestillingen lukter penger (+) ]

Når museet åpner er samtidskunsten tydelig til stede. Primært gjennom den viktige utstillingen som setter sammen Edvard Munch og britisk kunsts «rockestjerne», Tracey Emin. «Sjelens ensomhet» er selve rosinen i pølsen, og den kommer jeg tilbake til i en egen anmeldelse. Ellers er det verdt å få med seg Helle Siljeholms underfundige video-/performanceprosjektet «The Mountain Body – Kolsås», som vises på flere skjermer rundt i museet. I august malte fire klatrere Kolsåstoppens østvegg med fargede pigmenter. Toppen er like høy (58 meter) som det nye museet. Er det pent vær kan du studere pigmentmønsteret i en gigantisk kikkert fra en av de øverste etasjene. Ulempen er at prosjektet bare vises til og med onsdag 27. oktober.

Munch eller Munchmuseet? Den tradisjonelle benevningen Munchmuseet er fortsatt museets offisielle navn. Den korte versjonen, Munch, som er bygningen navn, er en markedsføringsgimmick og et slagord i store bokstaver som skal treffe og appellere bredt. Så starter da også informasjonsfilmen som skal introdusere byggets mange tilbud med perspektivet sett fra et rullebrett. Nye Munch gjør det de kan for å bli attraktive blant ungdom.

Den bakoverlente logoen er blitt diskutert opp og ned. Jeg liker den ikke. I mine øyne er den alt for grovt tegnet, den er hard og har ingen ting med Edvard Munchs snirklete signatur å gjøre. Vinkelen gjør at logobildet kan assosieres med at den bremser. Hovedargumentet for logoen er at den speiler knekken øverst i fasaden. Ja vel? Hvis du ser bygget fra bysiden, kunne logoen like gjerne vært motsatt vei.

[ Børre Sæthres utstilling er en eksplosjon av glede (+) ]

En annen ting verdt å pirke på er at Stenersen-samlingen ikke er synlig i museets henvendelse til publikum. Munchmuseet er en egen etat i Oslo kommune, og deres ansvar er å ivareta arven etter både Edvard Munch OG Rolf Stenersen. Neste år kommer museet til å vise en stor utstilling med Stenersens testamentariske gaver til Oslo og Bergen. Det er bra, men Stenersens navn finnes ikke på fasaden. Det er riktig nok nevnt høyt oppe på veggen i foajeen, men det er det ingen som vil legge merke til. Etaten har ansvar for to andre samlinger, etter Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg. De er totalt fraværende. De vises ikke og er ikke nevnt noe sted.

Samlingsutstillingene kommer i seks ulike versjoner. Den viktigste heter «Uendelig», og fyller en hel etasje. Det er her du får se alle hovedverkene. Den er bygd over tolv ulike temaer, og de presenteres i en arkitektur som innbyr til å oppdage stadig nye ting. Arealet er delt inn med tre bokser med åpninger i hjørnene. De er plassert på tvers i rommene, slik at publikum gis flere muligheter til å bevege seg gjennom rommene. Én av boksene presenterer tre versjoner av «Skrik», men bare én vil bli vist om gangen. Jeg liker at samlingspresentasjonen er bygd opp tematisk og ikke kronologisk. Men en tidslinje burde de funnet plass til.

En annen imponerende sal er «Monumental», der de viser Munchs forarbeider til utsmykningene i Universitetets aula (1911). I det gamle museet hang de gigantiske maleriene i aulaen. Her fungerer det ikke spesielt bra. Størrelsen kan oppleves avvisende. Det er betegnende at jeg oppdaget at det er en informasjonsmonter midt i rommet først da jeg studerte bildene jeg hadde tatt i etterkant.

[ Hyller Oslo og kjærligheten i ny film (+) ]

Edvard Munchs testamentariske gave til Oslo inkluderte et helt interiør. Villaen på Ekely rev kommunen allerede i 1960. Museet har vist enkelte gjenstander i ulike utstillinger tidligere, men nå har det fått en egen, permanent presentasjon, kalt «Skygger». I det mørke interiøret inviteres publikum til aktiviteter, men presentasjonen er mer morsom enn informativ.

Nye Munchmuseet vil bli et valfartsmål de nærmeste månedene. Størrelsen og det mangfoldige tilbudet gjør at det er vanskelig å få med seg alt. Kafé, restaurant, bar og butikk suppleres av bibliotek og ulike formidlingsrom. Men viktigst er de gode utstillingene, som den mangfoldige «Alt er liv» og den undrende «Inntil». Publikums fordel er at selv om du bare kommer for å se «Skrik», vil du uansett oppdage så mye annet av Edvard Munchs kunst at lysten til å komme tilbake vil komme raskt.