I hodet på en Aksel

4

DOKUMENTARFILM

«Aksel»

Regi: Filip Christensen og Even Sigstad

Norge, 2021

Det er få ting som er så engasjerende som en forrykende kamp mellom de aller fremste sportsutøverne. Det måtte i så fall være sportsutøvernes kamp med seg selv. Og det er dette dokumentarfilmen om Aksel Lund Svindal handler om, kampen om å fortsatt være i toppen, kampen for å komme tilbake til toppen etter skader og nedturer som de fleste ville sett på som en ødeleggende bråstopp der og da. Det er blitt en film om en på egne vegne kompromissløs vinnerskalle, og om det internasjonale gjennomslaget til landslagstroppen «The Attacking Vikings», med Svindal og Kjetil Jansrud som de største profilene i den perioden filmopptakene pågår. Men det ville være en overdrivelse å si at filmen gjør oss bedre kjent med Aksel Lund Svindal.

Kinodokumentaren «Aksel» følger Svindal gjennom de siste fire årene av karrieren. Bak filmen står regissørene som tidligere har gitt kinopublikum adrenalinkick og puddersnø gjennom filmene «Supervention» og «Supervention 2», som begge fulgte noen av de fremste skiatletene i verden når det gjelder frikjøring på ski og brett. I spesielt den andre av de to filmene, laget med kinoformatet for øye, ble fokuset lagt på Aksel Lund Svindal. Dette har åpenbart gitt en gjensidig tillit og banet veien for et større samarbeid. Langt på overtid på grunn av pandemien kommer nå Filip Christensen og Even Sigstads helaftens kinofilm om Aksel Lund Svindal, en av alpinsportens aller største profiler gjennom tidene og i norsk sammenheng kanskje den største noensinne innen internasjonal vinteridrett, utbredelse og interesse tatt i betraktning.

Filmen er da også laget med et større publikum for øye, med mye bruk av legendariske opptak som kommenteres av blant annet Eurosport-profiler for å løfte den internasjonale appellen.

[ Drømmer androider om elektriske kjærester? (+) ]

Merittlisten hans er like gyllen som den er lang, med fire OL-medaljer inkludert utforgullet fra Pyeongchang og ni VM-medaljer som kroner på verket i tillegg til en rekke andre priser og utmerkelser. Like viktig er statusen Svindal nyter blant fansen, hvordan han står fram som en samlende skikkelse og en sympatisk idrettsutøver som er blitt et forbilde langt utover den grena han selv representerte. Alt dette understrekes i «Aksel», som følger Svindal fra han opereres i kneet i begynnelsen av 2017, etter skaden han pådro seg i det brutale fallet i Kitzbühel i januar året før. Resten er en historie om et nesten utenkelig comeback, OL-triumfen og en kulminering under VM i Åre der han sto ned bakken for siste gang i et offisielt renn.

Filip Christensen og Even Sigstad vier også plass til bakgrunnshistorien og de tidligere merittene, og gjennom egne opptak og arkivmateriale skaper de en fartsfylt filmopplevelse som fint fanger personligheten og enkeltprestasjonene. Like viktig blir det at filmen også får fram noe av den tvilen Svindal bærer med seg i de bratteste avgjørelsene, som å rasjonelt takle det å stå ned noen av verdens mest brutale bakker, i løyper der han nær har blitt drept, som i Beaver Creek og Kitzbühel.

[ filmen «Nattebarn» er et unikt dokument over vår egen tid (+) ]

Aksel Lund Svindal er en person som tar plass i offentligheten, men rent privat skjermer han det meste. Han kan fortelle åpent og nyansert om skadene han pådrar seg, om tankene rundt det å overvinne smerter og komme tilbake igjen og bli en av de aller fremste i det sirkuset alpinsporten er, men denne filmen kommer ikke stort lengre enn som så. En ting er nok Svindals egne grenser, en annen grunn til at filmen føles som om den bare skraper i overflaten er at filmskaperne også synes å være mer opptatt av action og idrettsprestasjoner enn av personen de portretterer. At han mistet moren sin tidlig forfølges i liten grad i filmen, og forholdet til faren Bjørn og broren Simen blir mer konstaterende enn egentlig utdypende.

I det siste har vi sett en rekke dokumentarfilmer og serier som løfter fram personligheter innen idretten. Blant dem er dokuserien om Ingebrigtsen-brødrene, og den helt ferske NRK-serien «Hodet i klemme», som følger utvalgte personligheter innen brytelandslaget i tykt og tynt. I forhold til mange av disse seriene bli «Aksel» langt grunnere, og rent faktamessig inneholder den ikke stort mer enn de mange oppsummerende karriereportrettene vi har sett i forbindelse med store sportssendinger og andre evenementer.

[ Denne filmen sjarmerer med store doser punkrock-romantikk (+) ]

Filmen er likevel lekker å se på, og et must for alle som følger alpinsporten. De fine betraktningene rundt vennskapet mellom Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud, også i profesjonell henseende der de utveksler erfaringer og tips under løpene de konkurrerer i, utgjør noen av filmens beste sekvenser. Og valgene Svindal må ta på slutten av karrieren engasjerer på et universelt plan. Men som kinodokumentar er det snarere det gode håndverket som blender enn filmskapernes evne til å åpne opp en historie og en personlighet som vi vet er både større og mer fascinerende enn det «Aksel» formidler.