Kultur

Anmeldelse Anne Holt: Forsvunnet bokmanus blir flott krimroman

I den nye romanen til Anne Holt er den gamle mesterdetektiven Hanne Wilhelmsen tilbake. Dette feirer forfatteren med å gi henne sitt beste mysterium på veldig lenge.

ROMAN

Anne Holt

«Det ellevte manus»

Gyldendal


Hanne Wilhelmsen var Anne Holts første, og fortsatt beste hovedperson. Etter å ha blitt skutt og nesten drept i begynnelsen av århundret har hun sittet i rullestol. Hun vegrer seg mot å forholde seg til folk flest, i enda større grad enn hun gjorde før. Det er seks år siden forrige bok. Nå er handlingen lagt til dagene etter den første nedstengningen i mars 2020, og Wilhelmsen ruller ut igjen. Gjerne om natta, da det nærmest er utenkelig at hun skal treffe noen. Pandemitida spiller ingen vesentlig rolle for selve intrigen, men den setter en spesiell stemning for hele fortellingen, som en påminnelse om tida som har gått, som nesten ingen andre romaner ser ut til å ha registrert.

Emma Braut er nyansatt redaktør i forlaget Storkhøj, som er så stort at det har flyttet inn i de gamle lokalene til Deichmanske bibliotek. Brauts første åpenbaring i bunken av manus hun har fått tildelt er debutromanen til Hanne Wilhelmsen. Denne synes hun er noe av det beste hun har lest i sitt slag. Samtidig er forlagets største suksessforfatter ferdig med sin ellevte roman, som Emma Braut også skal redigere. Manuset er som alltid levert inn i ett eneste eksemplar på papir, uten flere kopier. Og så er det plutselig forsvunnet.

Samtidig, et annet sted, er liket av en kvinne er funnet i bagasjerommet i en bil, makabert maltraktert. Dette drapet er det Henrik Holme som etterforsker på Oslo politikammer. Enda en briljant etterforsker med store personlige utfordringer, som vi har lært å kjenne i flere bøker før. Han er den eneste fra politikammeret som Wilhelmsen slipper innpå seg, men bare når hun er i humør til det.

Henrik Holme beskriver henne selv: «Hanne var ikke til å forstå seg på. Det introverte, tverre mennesket hun var, for så å slå helt om når det lønte seg. Eller når det passet henne. (…) Hun gled ikke ut og inn av roller, men av humør. Av personlighet, så å si; og han kom aldri til å venne seg til det. Merkeligere enn nå for tiden hadde hun likevel aldri vært.»

Holme og Braut kappes om Wilhelmsens begrensede gunst. Det er ikke lett å forholde seg til hennes lunefulle holdninger. Hanne Wilhelmsen er til å begynne med mer interessert i det forsvunne manuset enn i den døde kvinnen. «Artig sak. Morsommere enn hodeløse lik», synes hun. Og det gjør jeg også. Dette er en påminnelse om at alle langt-over-toppen-effektene i kriminalromaner er blitt et stort gjesp. Også jeg blir mer oppslukt av en papirbunke som er borte, enn av alle de evinnelige seriemorderne.

Sammen med de bortkomne papirene, og det skamferte liket, er vi med på opprullingen av tredje mysterium, tilsynelatende uten koblinger til de to andre. Leseren vet imidlertid at dette er en krimroman, og tenker sitt. En kirkegårdsgraver på et lite sted oppover mot Trollheimen har funnet et skrin med penger og papirer skrevet i kode, hjemme hos en nylig avdød eldre dame. Gærne-Astrid som noen kalte henne. Når jeg synes denne romanen kunne vært lenger er det ikke bare fordi nettet rundt disse tre parallelle fortellingene snører seg påfallende fort sammen mot slutten. Jeg kunne nemlig tenke meg å tilbringe mer tid med disse folkene. I tillegg til selve mysteriene blir jeg nemlig fascinert av tre hovedpersoner personer i én krimroman, og flere av bifigurene attpåtil. Altfor ofte ellers er det ingen man bryr seg om.

Handlingen i «Det ellevte manus» gir Anne Holt anledning til å skrive mye morsomt om et miljø hun selvfølgelig kjenner godt, nemlig bokbransjen. Kanskje er det nettopp derfor det gnister litt mer enn vanlig denne gangen. Det mangler ikke på sarkastiske karakteristikker av sære, selvopptatte forfattere, men også respekt for redaktørens arbeid. Her er også noen småmorsomme metareferanser til noen som minner om Anne Holt selv.

Og pressen? Her er det Hanne Wilhelmsen som snakker: «– Kulturjournalister? la hun til. – Tja. En gjeng med veike, ukritiske etterplaprere, spør du meg.». Og litteraturkritikerne? «Det krever verken mot, kunnskap eller innsats å ta livet av en roman.» Anmeldelser er altså ikke så mye å bry seg om ifølge hovedpersonen, og det kan være forfatteren selv som snakker gjennom Wilhelmsen her. Men som heltene gjerne sier til skeptikere i kritiske situasjoner i spenningsfortellinger: Dere blir bare nødt til å stole på meg nå. Denne romanen er en sann svir i sjangeren. Så la gjerne Hanne Wilhelmsen få en runde til i rampelyset. Eller skal vi kanskje vi også få lese dette manuset hennes som skal være så vanvittig godt? Før det også bare blir borte?

Anne Holt: Det ellevte manus




Mer fra Dagsavisen