5
Geir Sundstøl
St. Hanshaugen Steel
Hubro
For eventuelle yngre lesere skal vi fortelle litt om Geir Sundstøl først. Vi hørte ham først for over 30 år siden i den livlige folkrockgruppa Rovers fra Halden. Fort ble han en ettertraktet strengemester for andre artister som ønsket akkompagnement i særklasse. Det oppgis at han har spilt på over 400 plater, og på den offisielle statistikken over hvem vi hører mest på radio i Norge var navnet hans i noen år helt på topp, selv om han ikke ble nevnt av programlederne der han spilte for en rekke av landets mest folkekjære sangere.
De senere årene har Geir Sundstøl gitt ut en rekke soloplater, som har gitt ham fortjent oppmerksomhet på egen hånd. Det forrige, «Brødløs» fra 2018, ga ham Spellemannprisen i åpen klasse. Det nye er minst like fin. Albumet heter «St. Hanshaugen Steel». Det var visst virkelig et slikt stålverk der oppe på haugen fra 1890 til 1969. Nå kan det like godt brukes som betegnelse på Geir Sundstøls egen hule i denne bydelen, der han har stålstrenger nok til å realisere alle sine musikalske drømmer.
[ Endringer i Spellemannprisen: Festmusikk er ikke det verste ]
Musikken på «St. Hanshaugen Steel» går et stykke videre fra de forgående albumene, med større syntetisk lyd, og mer radikal produksjonsteknikk. Sundstøl forteller om å spille inn pedal steelgitar på gammelt lydbånd, halvere hastigheten og se hva som skjer. Mer enn bare fikse ideer er dette imidlertid et uttrykk for eventyrlyst. Hvis noen av påfunnene ikke har fungert høres det ikke ut som de har blitt med på plata.
[ Geir Sundstøl og Erland Dahlen, alene og sammen ]
Sundstøl er oppført med 24 instrumenter i dette lydbildet. Han har med seg sin faste våpendrager Erland Dahlen på perkusjon, og dessuten David Wallumrød (tangenter), Mats Eilertsen og Jo Berger Myhre (begge bass). Arve Henriksen kommer med melodiøse trompettoner i åpningslåten «Våg». Senere stikker Sølvguttene innom og forskjønner «Ka» og «Hoven». Dette er altså ingen gitarplate, selv om strengeleken alltid kommer til å ligge i bunnen for låtene til Geir Sundstøl. Aller viktigst er det at han hele tiden lager forførende melodier. Tilsammen gir alt dette en særegen stemning som ikke bare plasserer ham i åpen klasse, men i en klasse for seg.
Albumet høres ut som en hyllest til all slags magisk instrumentalmusikk. «Kløpper» har en melodika på topp, og en dubfølelse under, som tilsammen blir en hyllest til reggaelegenden Augustus Pablo. Her er inspirasjon fra storslått filmmusikk i bredformat, og folkemusikk fra østenfor sol og vestenfor måne. Ingen utveier er utenkelige, og fantasien får fritt spillerom.
[ Endelig: Her er Bylarm 2021 ]
I den progressive musikkens ungdom var St. Hanshaugen kjent for sine frikonserter med musikere som gikk sine egne smale stier på veien dit. Hadde disse konsertene eksistert i dag hadde Geir Sundstøl vært en selvskreven hovedattraksjon.
