Kjaperud og The Beatniks er et av Norges største popeventyr

Kjell Asperud og Arvid Skancke-Knutsen

Kjaperud – en rockestjernes erindringer

Skamløst Forlag

The Beatniks er Norges eldste etablerte poporkester. De er også historiske fordi de muterte til Titanic, og ble det første norske bandet med en kvalifisert internasjonal pophit. Gruppa som i dag er Beatniks har ingen felles medlemmer med dem som dro til utlandet og ble kjent som Titanic. Men Titanics Kjell «Kjaperud» Asperud var med i Beatniks gjennom halve 60-tallet, og er gjesteartist på jubileumskonsertene i høst, som et bindeledd mellom de forskjellige utgavene av gruppa. Han kommer også med boka «En rockestjernes erindringer», der han forteller friskt og fritt om sine opplevelser.

Historien om The Beatniks er komplisert. De har hatt en lang rekke besetninger, tatt mange pauser, gått gjennom forskjellige musikalske faser, og vekselvis vært kjent som Beatnicks, Beatniks og New Beatnicks. Kjaperud ble sanger i gruppa før en turné i 1966, etter å ha vært roadie og vikar på trommer en stund på forhånd. «Vi hadde med en magiker på den turneen som hypnotiserte ei høne. Han holdt høna rett opp og så den dypt inn i øynene. Høna besvimte og hang som en slask i henda hans. 60-tallets underholdning på sitt beste, mine venner!», skriver Kjaperud i boka si. Sånn er dette en elskelig fortelling om pionerånden i norsk pop, i ei tid da ingen kunne få oppfylt sine internasjonale ambisjoner, men ikke ga opp håpet.

[ Saft suse - her tok det av for norsk rock  ]

De siste årene har Kjaperud delt sine minner på Facebook, åpnet skapene som han kaller det, og det er dette som nå er systematisert, og samlet i «En rockestjernes erindringer», skrevet sammen med Arvid Schanke-Knutsen. Kjaperud forteller på et modifisert carlbernersk, fra sosiolekten der han vokste opp i et av Oslos største gatekryss, og gir sine beretninger en herlig østkantstemning uansett hvor han befinner seg i verden.

I 1966 ble The Beatnicks til New Beatnicks. De ga ut sitt eneste album, «And Now» i 1967. En av de beste norske LP-ene fra 60-tallet. Albumet lå godt plassert på salgslistene den store sommeren 1967, bare forbigått av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», og de samtidige stjernene The Monkees, Jimi Hendrix, Rolling Stones, The Hollies og Buck Owens. Det økonomiske utbyttet for den norske gruppa var nok ikke like stort som for deres konkurrenter: De fikk ingen penger for innsatsen, men plateselskapet til Arne Bendiksen dekket leie av en tilhenger for en turné i Tyskland. Jeg setter slike historier høyere enn alle eksessene i sex and drugs and rock and roll.

Det som skiller Kjaperuds historie fra alle andres håpefulle ambisjoner fra denne tida er at han nådde toppen. New Beatnicks skiftet navn til Titanic, de tok kontroll på kontinentet, og i 1971 fikk de en verdenshit med «Sultana». Alle som fulgte norsk pop kan huske den spesielle følelsen av å se at et norsk band var blitt med i det store spillet. Men det unge, håpefulle livet i Oslo på 60-tallet er minst like entusiastisk skildret som de mer glamorøse fortellingene fra reisene rundt i verden på 70-tallet.

Kjaperud har opplevd mye rart, både på den lange veien opp, på toppen av popen, og en liten nedtur umiddelbart etterpå. Dette er sånne fortellinger som ofte ikke er til å tro, men om de ikke skulle være helt sannferdige, så må de være veldig godt jugd. Kjaperud legger ikke skjul på at han har gjort mye rart, på godt og vondt. Han levde livet godt utenfor hovedveiene. «Uten horene i Frankfurt hadde vi ikke overlevd som musikere på den tida», står det om en periode i overgangen fra New Beatnicks til Titanic. Det ligger ingen stor skandale bak denne påstanden, bare enda en påminnelse om at rockelivet aldri har vært en dans på roser. La meg ta en setning til: «Det var egentlig ganske tøffe forhold i fengselet. For å dusje måtte du stå på tærne og trekke i ei snor for vann med den ene handa og vaske deg med den andre». Og dette er etter at Kjaperud hadde blitt verdensberømt.

Titanics storhetstid varte ikke evig. Men Kjaperud hadde knyttet gode kontakter og nye vennskap, og ble personlig assistent for Emerson, Lake & Palmer. Han startet reggaebutikk i Paris, begynte å arrangere konserter med artister fra Jamaica, og ble gjennom dette også med Bob Marley på turné. Han flyttet til slutt hjem til Norge, og har siden hatt forskjellige funksjoner i musikkbransjen.

For å komme tilbake til det pågående 60-årsjubileet til The Beatniks må vi spole langt tilbake. Det er bare en måned siden vi igjen snakket med primus motor Svein Finjarn om opprinnelsen til The Beatniks, i forbindelse med 60-årsjubileet for konserten til Cliff Richard og The Shadows i Njårdhallen Norge: – De gjorde et enormt inntrykk. Jeg kom ut av hallen med helt nye tanker. Jeg hadde spilt i et popband i et par år, men etter dette sluttet jeg i The Rebels og startet The Beatniks. Denne musikken var alt for meg i et par år etterpå, til vi så The Beatles i Sverige, forteller Finjarn.

Finjarn hadde funnet Beatniks-navnet i ei ordbok før noen hadde hørt om The Beatles, og syntes det hørtes bra ut. Dette fikk han fortalt til The Beatles selv den gangen i 1963. Til gjengjeld fikk han autografene deres.

[ Crying In The Rain ble en av Norges mest kjære sanger. Nå er begge Everly-brødrene døde. ]

Da The Beatniks fikk høre en av sine første singelplater, «Johan på snippen» i 1962, kjente de den ikke helt igjen. Plateselskapet syntes ikke de spilte godt nok, og hadde hyret inn Robert Normann for å spille gitar i etterkant. Melodien er bedre kjent i Norge som «Hompetitten», og viser at Beatniks på et tidlig tidspunkt satset folkelig og bredt, med en glidende overgang mellom den gamle og den nye populærmusikken. De ble fort tøffere. De gnistrer på EP-en «The Beatniks Fly Middle East», og spilte heller ikke bare Shadows-musikk. Finjarns komposisjon «Don’t Go Away From Me» er et av de tidligste eksemplene på fengende ny norsk popkunst. Vi kan lure litt på hva Beatniks kunne drevet det til om de hadde fortsatt i dette sporet, for dette er en glemt norsk perle. Fortsatt hadde The Beatles bare så vidt begynt med det samme.

Sangene på debutalbumet «And Now» i 1967 var hovedsakelig skrevet av Svein Finjarn. På tross av den gode mottakelsen sa han takk for seg i gruppa og overtok den ledige plassen etter Terje Rypdal i The Vanguards. Med Kjaperud i spissen ble de et nytt band. Og der er ringen sluttet for denne gangen.

The Beatniks med Kjaperud og Eigil Berg fra New Jordal Swingers spiller bl.a. i Oslo Konserthus 6. oktober og Stavanger Konserthus 8. oktober.