Bob Dylan
Bob Dylan: Springtime In New York – The Bootleg Series vol. 16 1980 – 1985
Legacy/Sony
Bob Dylans «Bootleg Series» er nye plater med gamle, ikke tidligere utgitte innspillinger. Slike har det vist seg å være mange av. 16 utgivelser er det blitt så langt, de fleste av dem store bokser fulle av nye oppdagelser. Mange av platene har satt gamle klassikere i et helt nytt lys, andre har gitt mer omdiskuterte utgivelser et udiskutabelt preg av nødvendighet, og alle har presentert en rekke innspillinger vi aldri har hørt før.
[ Bob Dylan er 80 - en av vår tids største stemmer, en av våre lengste saker ]
Denne gangen kommer utgravningene fra årene 1980 til 1985. Den største utgaven i en boks med 5 CDer. Den begynner med en hel plate med bandøvinger i forkant av turneen i 1981, den som etter hvert tok ham til Norge for første gang. Her er noen av hans egne gamle sanger, men hovedsakelig et langt strekk med tradisjonelt materiale og coverlåter, der Dylan tolker sanger som er mest kjent med Elvis Presley, Neil Diamond, Dr. Hook og flere andre. Selvfølgelig i sin egen umiskjennelige stil, med et utmerket band, og ofte med store gospelkoringer. Et høydepunkt er versjonen av Dions «Abraham, Martin And John», i duett med Clydia King. Denne ble framført i filmen som fulgte med Bootleg-boks nr. 13, men som her kommer som rent lydspor for første gang. Anbefales varmt!
Den neste plata har materiale som ble spilt inn under opptakene til albumet «Shot Of Love» i 1981, men ikke ble utgitt. Her er det enda flere coverlåter, nå fra repertoaret til The Temptations, Hank Williams og Everly Brothers. Ikke noe halvgjort over dette, men fullverdige, inntrengende tolkninger.
[ Joni Michells arkiver er en skattkiste ]
Den sentrale delen av denne utgivelsen er likevel «Infidels», fra 1983. Dylan var på vei ut fra sin eksplisitte kristne periode. Han mistet nok mange gamle venner der, selv om Bootleg-seriens nr. 13, «Trouble No More», minnet om at platene fra denne perioden er svært mye bedre enn mange har trodd.
For «Infidels» hentet Dylan tilbake Dire Straits-gitaristen Mark Knopfler, som hadde vært med på «Slow Train Coming» i 1979. Nå ble han også forfremmet til produsent. Den tidligere Rolling Stones-gitaristen Mick Taylor kom også med. Enda mer bemerkelsesverdig var at det at Dylan ville ha reggaeduoen Sly Dunbar og Robbie Shakespeare fra Jamaica med på trommer og bass. Disse hadde utmerket seg på plater med Grace Jones og Joe Cocker. De satte ikke like sterke rytmespor etter seg hos Dylan, her var ikke mye reggae, men grooven de to står for er umiskjennelig i mange av låtene.
«Infidels» kom ut i oktober 1983, samtidig med at Nye Takter ble gitt ut som bilag i Arbeiderbladet for første gang. Redaksjonen gikk hardt ut, og markerte umiddelbart sine sympatier for det unge og alternative i musikkbildet. De slaktet de nye platene til Bob Dylan («for tamt»), Rolling Stones («smuss og dritt pakket inn i harde rytmer») og Paul McCartney («sørgelig lytting»). Dette var tre av de mest solgte platene i Norge den samme uka. Reaksjonene skal ha vært blandet i ledelsen i Arbeiderbladet, som ikke var helt sikre på at de hadde fått det de bestilte.
Anmeldelsen av Bob Dylans «Infidels» skapte ekstra stor debatt, for en særdeles skeptisk holdning til sangen «Neighbourhood Bully», som kunne tolkes som Dylans forsvar for israelske aksjoner mot palestinerne. Arbeiderbladet ble truet med politianmeldelse for oppfordringen om å stjele med seg hjem tekstarket fra plata, for å sette seg inn i hva dette handlet om.
[ 50 år etter Kalvøya - alle store festivaler startet i det små ]
Bob Dylan var ikke et like selvfølgelig forbilde som før utover på 80-tallet. Det var likevel fortsatt en begivenhet da Dylan dro på turne igjen i 1984, og blant annet kom til Ullevi Stadion i Göteborg. En opptreden som til en viss grad overskygget den samtidige avskjedskonserten til gruppa Liliedugg i Trondheim, noe som fikk sangeren Lars Vold til å åpne opptredenen med sin uangripelige påstand «æ syns itj Bob Dylan é så kjeinnt, æ». Gjentatt av Prepple fra DumDum Boys da han sang “Absolutely Sweet Marie” på feiringen av Bob Dylans 60-årsdag på Rockefeller i 2001.
Den nye «Bootleg»-utgivelsen har to hele plater med «outtakes» fra «Infidels», sanger som ble spilt inn, men ikke kom med på albumet, og alternative versjoner av de fleste sangene som var blant de utvalgte. Det minner oss om at dette også er et album som er bedre enn mange husker det fra denne tida. Men det kunne vært enda bedre:
Man kan ofte tro at slike arkiv-utgivelser er mindre interessante, fordi artistene valgte ut sine beste sanger for albumene slik de opprinnelig kom ut. I dette tilfellet er det derimot en alminnelig oppfatning at Dylan av uforklarlige grunner la et par av innspillingenes aller beste sanger på hylla. Først og fremst «Blind Willie McTell», som ikke dukket opp før på den første utgivelsen i «The Bootleg Series»», i 1991. Her for vi for første gang høre den i full bandversjon, med en strålende gitarsolo. En sang med det samme episke sveipet over historien som Dylan har hatt fra «Desolation Row» til «Murder Most Foul». den kunne godt vært enda lenger her, men gitarsoloen til Mick Taylor fader dessverre altfor fort ut.
En nesten like uforklarlig prioritering var at «Death Is Not The End» ble lagt til side, og ikke brukt før fem år senere på albumet «Down In The Groove». Versjonen vi får høre nå er to minutter lenger, med enda mer markant koring fra gruppa Full Force.
Siste delen av den 16. «Bootleg»-samlingen består hovedsakelig av stoff fra innspillingen av «Empire Burlesque», som kom i 1985. Her jobbet Dylan sammen med Arthur Baker, en av de mest spennende produsentene disse årene. Men av klubbmusikk! Hans miks av plata var tidsriktig, men ikke tidløs. Aller mest kommer dette til uttrykk med «When The Night Comes Falling From The Sky», som var et syntetisk rot slik vi først fikk høre den, overlesset med klaskende trommer, Her kommer denne sangen i to helt andre versjoner, en sakte og en rask, og blir en helt annen, forbedret opplevelse. Arthur Baker ba imidertid Dylan om han kunne spille inn en enkelt, akustisk sang til slutt, siden det var slik han likte sangeren best. Slik slutter både originalalbumet og denne samlingen med fine «Dark Eyes». Så hvorfor ikke gjøre alt så mye enklere i utgangspunktet? – Det var ikke det jeg ble betalt for å gjøre, sier Baker, i de omfattende omslagsnotatene til den nye Bootleg-samlingen.
[ Filmen om A-ha: Stor suksess, skulende blikk og tenners gnidsel ]
Sånn skulle de til igjen være mer enn nok Dylan til alle for en liten stund til. Det gjenstår å se hva som skjer med «den evigvarende turneen» til 80-åringen når verden etter hvert forhåpentligvis åpner opp igjen. Foreløpig er ingen opptredener annonsert. I sommer ble den nye TV -konserten «Shadow Kingdom» vist i en kort periode. Her framførte han sanger fra første halvdel av karrieren, men det er også usikkert om denne blir gjort tilgjengelig snart. I verste fall må vi vente på å høre den på Bootleg-seriens nummer 29, eller noe sånt.
(Denne omtalen er basert på CD-boksen med 57 spor. Det finnes også en dobbel CD med 25 spor, som er den utgaven som foreløpig er tilgjengelig på strømmetjenestene. En dobbel LP har 11 av innspillingene, mens 42 andre kommer i en egen vinylboks på Jack Whites plateselskap Third Man Records.)