4
FILM
«Lille jente»
Regi: Sebastien Lifshitz
Frankrike – 2020
Tid for dokumentar! Den franske regissøren Sebastien Lifshitz har viet over tjue år til å lage «queer film», enten det er dokumentarer eller spillefilm. Han har tidligere utforsket hverdagen til en prostituert transkvinne i dramaet «Wild Side» (2004), og tok for seg livshistorien til den algeriske trans-artisten Marie-Pierre Pruvot i dokumentaren «Bambi» (2013) – mens prisvinneren «Les Invisibles» (2012) feiret den eldre generasjonen med franske LHBTQ-pionerer. Nå tar Sebastien Lifshitz tak i denne tematikken fra ståstedet til et barn: «Lille jente» lar oss møte åtteåringen Sasha, som siden toårsalderen visste at hun var en jente født i guttekropp. Hun vokser opp på den franske landsbygda i Reims som del av en stor søskenflokk, men selv om Sasha får total aksept og kjærlighet hjemme er det konservative lokalmiljøet preget av uvitenhet og fordommer.
Utfordringen er størst på skolen, der ledelsen og lærere nekter å akseptere at Sasha identifiserer seg selv som en jente – og deres rigide intoleranse smitter over på de andre barna. Overlæreren mener av Sashas mor Karine er skylda for «problemene», og nekter å gjøre noen forandringer på skolen før hun fremskaffer legedokumentasjon på at sønnen hennes egentlig er en datter. Så det gjør hun, noe som blir starten på en lang konflikt med skoleledelsen.
[ Det er en amerikansk film på norsk, akkurat som at «De urørlige» er en amerikansk film på fransk (+) ]
I begynnelsen av «Lille jente» innrømmer Karine at overlærerens ord treffer henne hardt, og at hun er drevet av dårlig samvittighet. Hun har skyldfølelse fordi hun ønsket seg en jente, og var dypt skuffet da hun fikk vite at babyen hun bar i magen var en gutt. Skyldfølelse over reaksjonen hun først hadde da Sasha sa «jeg vil være en jente når jeg vokser opp», og skyldfølelse over at hennes første tanke var «hva vil folk si?». Ektemannen hennes har et mer uproblematisk forhold til alt sammen. En staut arbeidskar som reagerer som de fleste normale mennesker ville ha gjort: han aksepterer Sasha hundre prosent, og er bare opptatt at hun har det bra. Under sommeren blomstrer Sasha opp og kan være seg selv, men etter ferien må hun tilbake på skolen igjen – og utfordringene begynner på nytt. Skoleledelsen nøyde seg ikke med å forsure hverdagen til lille Sasha, ifølge intervjuer med regissør Sebastien Lifshitz gjorde de dessuten et krafttak for å sabotere hele dokumentaren. De hyret inn en advokat som nektet dem å filme på (eller engang navngi) skolen, og prøvde å presse de andre foreldrene til å boikotte innspillingen. Noe som sikkert dikterte formen i «Lille jente», og sørget for at fokuset ble snevrere enn opprinnelig planlagt.
Det føles samtidig passende at den konservative skoleadministrasjonen er skildret som en ansiktsløs, institusjonell dampveivals som kjører rett over enhver som våger å skille seg ut. Vi får dermed aldri ta direkte del i denne konflikten, men vi ser konsekvensene i det åpne ansiktet til Sasha - som fra tid til annen bryter ut i fortvilet gråt når moren presser henne til å fortelle om opplevelsene sine på skolen. Regissør Sebastien Lifshitz er til tider i overkant ivrig i å få intervjuobjektene sine til å gråte foran kamera, muligens fordi han ikke har vært i stand til å fange opp de mer dramatiske hendelsene Sasha utsettes for. Alt sånt blir bare fortalt i ettertid, mens Lifshitz filmer hverdagslige scener der Sasha herjer med søsknene, prøver tøy, leker med prinsessedukker, danser og oppfører seg som en helt alminnelig jentunge.
Sasha er litt for ung til å kunne artikulere hva hun føler, og er ikke i stand til å si så mye innsiktsfullt foran kamera – så isteden vies mye av tiden til mamma Karine. En kvinne som på flere måter tar stor plass. Hun vil åpenbart bare det beste for barna sine, men søker så mye følelsesmessig bekreftelse fra dem at ungene virker hyperbevisste på hennes skjøre tilstand. Særlig Sasha ser ut til å ha lært seg å late som om alt er bra, i frykt for at mamma skal bli lei seg igjen. Men alle familier er dysfunksjonelle på sin egen måte, og sånt forminsker ikke kraften i den konstante kampen Karine utkjemper - for at datteren skal få en normal barndom, der hun behandles med anstendighet. Filmen har fått sporadisk kritikk i LHBTQ-miljøet, der enkelte mener at en outsider som Sebastien Lifshitz ikke bør ta seg til rette og legge beslag på en historie utenfor hans egen livserfaring.
[ Hyller Oslo og kjærligheten i ny film (+) ]
Det er et poeng at transpersoner har en rett til å fortelle sine egne livshistorier, og det stemmer nok at «Lille pike» først og fremst sikter inn et publikum som befinner seg på utsiden av denne tematikken. Men for oss utenforstående er det vanskelig å begripe at noen vil la seg provosere av denne sympatiske hverdagshistorien, i noen som helst retning. En film som dette kan kanskje gjøre livet litt lettere for transbarn, og inspirere folk drevet av religiøse fordommer og primitiv intoleranse til å oppføre seg litt mer anstendig i fremtiden. Alt som kan åpne opp mer aksept og empati i verden er jo uansett en bra ting, selv om vi ikke bør forveksle film med tema. Man kan ha enorm sympati for Sasha, og samtidig føle at «Lille pike» blir litt mangelfull som dokumentar. Vi får håpe at Sebastien Lifshitz sjekker inn med familien noen år frem i tid, og lager en oppfølger som forteller neste kapittel i denne livshistorien.
