5
Bendik Giske
Cracks
Smalltown Supersound
Her i avisa høstet saksofonisten Bendik Giske først lovord med jazztrioen Listen!, for en halv evighet siden, med Daniel Herskedal og Espen Berg. Han har vært med så lenge nå at han kunne vært et godt etablert navn på den norske jazzscenen, hvis han ikke hadde valgt å gå sine helt egne veier. Til mer alternative miljøer, der det musikalske uttrykket ofte forsterkes som performance, og et utvidet kunstbegrep som ikke er strengt nødvendig for å sette pris på styrken og skjønnheten i spillet.
[ Daniel Herskedal: Spellemannvinner med store horisonter ]
Bendik Giske legger vekt på det fysiske i musikken. Ikke bare for å mestre den sirkulære pusteteknikken som skal til for å holde tonen levende, å bruke den samme luften om igjen. Han er også opptatt av at det skeive elementet i uttrykket hans skal komme til syne, spesielt på scenen. Mikrofoner festet på hud, saksofonen som et lem i seg selv. Da Giske spilte på Bylarm for to år siden gjorde han et glansnummer av leppene som slapp munnstykket etter at siste tone var spilt. Jeg kunne funnet på noe med saks og sex, men lar det være. Giske har før samarbeidet mye med Nils Bech, som har litt av det samme sansen for å sette uttrykket sitt på spissen, ta det inn i nye sammenhenger, og legge vekt på det fysiske i scenekunsten.
Giskes første soloalbum, «Surrender» fra 2029, ble spilt inn i Emanuel Vigeland-mausoleet i Oslo, med den helt spesielle romklangen der omgivelsene blir et instrument i seg selv. Det var bare han, saksofonen og, mange mikrofoner, men hørtes ut som uendelig mye mer.
[ Sondre Lerche: Høyst levende i mausoleet ]
På oppfølgeren blir lydbildet fylt ut av elektroniske bidrag av André Bratten. Det nye albumet begynner veldig forsiktig, toner som stille føler seg fram, rytmer fra klaffene på instrumentet. I den lange «Cruisin» går han over til innbydende variasjoner over et kort tema. Selv om han ikke spiller «melodier» har musikken en utsøkt melodiøsitet, med uttrykksfulle skiftende toner i instrumentet som rommer store deler av følelseslivet. I tittelsporet på «Cracks» setter Bratten opp en ruvende ambient atmosfære, som også gjør et sterkt inntrykk.
Aller sårest og vakrest er «Void», med et hjemsøkende tema som oppleves som melodisk urkraft, med et ekko av to av årets sterkeste soundtracks: «Kunta Kinte Dub» av The Revolutionaries fra «Small Axe» og temaet fra «White Lotus» av Cristobal Tapia de Veer. Bare mine egne assosiasjoner her, men det hadde vært fint med en eksotisk offbeat remiks av «Void» for å gjøre en trilogi av disse.
[ Håkon Kornstad - høytidsstund alene med saksofonen ]
Å lese seg opp på Bendik Giskes arbeid kan fort gi nysgjerrige en følelse av manglende dannelse i idehistorie og kjønnsforskning. Ikke noe galt i det, men for noen kan det komme i veien for møtet med musikk som instinktivt oppleves som umiddelbart rørende, en naturopplevelse uten behov for intellektuelle forklaringer i seg selv. Den britiske avisa The Guardian har utropt dette til månedens beste plate med samtidsmusikk. Jeg tror at mange vil finne den lett å forholde seg til, både imøtekommende og forførende. «Cracks» er en stor opplevelse, uansett hvilket nivå man møter det på.
