De vel 5000 unge menneskene som overvar den fire timer lange friluftskonserten på Kalvøya ved Sandvika i Bærum søndag opplevde en verdig kommunikasjon – mellom mennesker og musikk, sto det i rapporten i Arbeiderbladet dagen etter. Avisa fortalte om en hektisk innspurt fra arrangørene før konsertstart, og en ubarmhjertig beskjæring av programmets siste del. Avviklingen gikk nemlig saktere enn planlagt, og politiet var ubarmhjertige. Alt skulle være stille etter klokka sju. Det var likevel noe historisk stort som hadde skjedd denne dagen.
Kalvøya ble startet av viseklubben Hades, som holdt til på Høvikodden. Sten Randers Fredriksen hadde hovedansvaret for den første festivalen. Etter hvert kom brødrene Paul og Helge Karlsen med i driften, mens Fredriksen langt senere var sentral da Norwegian Wood ble en konkurrent til Kalvøya.
[ Kongsberg jazzfestival med en følelse av det gode, gamle livet ]
Kalvøyafestivalen var inspirert av Woodstock i USA og Isle of Wight i Storbritannia, festivaler med hundretusener av mennesker som hadde gått av stabelen årene før. To andre utenlandske festivaler som startet samtidig gikk mer upåaktet hen. Tidligere den samme sommeren hadde Roskilde Festival og Glastonbury blitt arrangert for første gang, to festivaler som 50 år etter fortsatt er blant verdens største. Glastonbury begynte riktignok under navnet som Worthy Farm i 1970. Hovedattraksjonen The Kinks trakk seg i siste liten, og inn kom Marc Bolan med Tyrannosaurus Rex. Da festivalen fikk navnet Glastonbury i 1971 var David Bowie øverst på programmet. Dette ser svært ut i dag, men Marc Bolan og David Bowie tilhørte fortsatt undergrunnen i disse årene.
Når vi ser tilbake på dette skjønner vi at alle store, tradisjonsrike festivaler startet i det små. Øverst på plakaten i Roskilde i 1971 sto The Grease Band, som hadde spilt med Joe Cocker på Woodstock, men som her kom uten Cocker selv. Ikke helt det samme, vil vi tro. Blant de andre navnene var Gasolin, som ingen hadde hørt om her i landet i hvert fall, men som skulle markere seg svært mye sterkere senere.,
Sånn var programmet på Kalvøya også. Med sterke navn i ettertid, men Finn Kalvik hadde nettopp gitt ut sin første LP. Ruphus ble et av de store navnene i norsk rock på 70-tallet, men deres første album var to år unna. Prucels første album kom først i 1975, og ble omsider gitt ut på CD i vår, i serien «Norske albumklassikere». Jan Garbarek var fortsatt først og fremst kjent i jazzkretser. Svein Finnerud Trio var bare kjent i jazzkretser. Folk kom nok ikke til de første festivalene på grunn av de fortsatt unge og lovende T. Rex, Bowie, Gasolin og Kalvik. Festivalene i seg selv var hovedattraksjonene.
[ Susanne Sundfør startet festivalsesongen på Piknik i Parken. ]
Neste år kom det ikke flere til Kalvøya enn at festivalen kunne flytte inn i Nadderudhallen da været ble for ille. I 1973 kom imidlertid det store gjennombruddet, da Frank Zappa trakk et sted rundt 15.000 tilskuere til øya. Siden dette var så stort at gjerdene ble revet ned, er det vanskelig å fastslå publikumstallet nøyaktig. I 1973 fikk festivalen konkurranse fra Ragnarock i Holmenkollen, som umiddelbart var enda mye større, men som allerede neste år ble rammet av en rekke forviklinger, og endte sine dager etter en mindre besøkt søndag på Ullevaal stadion i 1975.
Jeg fortalte om mine egne Kalvøya-minner i Leif Gjerstads bok «Kalvøyafestivalen» (Absolutt forlag) fra 2018: Det tok en stund før jeg kom meg til Kalvøya selv. Siden jeg bodde på den andre kanten av landet hadde det vært et ønskemål i flere år. I 1977 kunne det endelig passe med sommerjobber og andre ferieplaner.
Skulle det bli noen av de største i verden akkurat da? Fleetwood Mac, Bob Marley, Gasolin, eller kanskje Frampton Comes Alive på Kalvøya? Det ble Smokie! Jeg er ingen snobb, jeg kunne godt like noen av singlene til Smokie, men å sette dem på toppen av plakaten, med meg på vei til Kalvøya, var nærmest en fornærmelse. Men festivalen i seg selv var større enn artistene, så jeg reiste likevel. Kanskje for å danne motvekt til Smokie kom det franske progrockbandet Magma også. Og motvekt ble de, men jeg husker ikke så mange detaljer fra disse to konsertene. Mer at det bare hølja ned!
Ketil Bjørnstad spilte et vakkert sett, som fikk fram et gløtt av sol. Jan Garbareks kvartett var også god, men jeg ble litt satt ut av den ekstreme jazzdigginga store deler av publikum drev med. Til slutt kom Folque, og da kastet jeg meg ut i folkrocken, med ringdans i gjørma, som hadde blitt stadig dypere i løpet av dagen. Da var alle de som var igjen enige om at det hadde vært en fin festival.
Senere kom jeg tilbake til Kalvøya som yrkesreporter i mange år. Jeg husker enda større stemning i enda verre regnvær med Midnight Oil i 1990. At Blues Brothers-bandet kom inn som en tilsynelatende håpløs erstatning for avlyste Pearl Jam i 1992, og ble helgas ubestridte suksess. Den samme helga som Nirvana også spilte. Og da The Offspring ble satt opp med Ramones som oppvarmingsband i 1995, og visstnok hadde bedt tynt om å få slippe å spille etter The Ramones. Jeg gikk før The Offspring kom på.
Det var også spesielt å se DumDum Boys spille for tusenvis av mennesker i 1989, etter alle årene på de små klubbene. Så kom jo legendene også. Eric Clapton, med Phil Collins på trommer i 1986, Neil Young i 1993, med Booker T & The MG’s som komp og derfor «Dock Of The Bay» til slutt, før vi forsøkte å komme oss over den trange broa over til fastlandet. Og selvfølgelig de to årene med Bob Dylan, i 1980 og 1981, da vi fikk oppleve fotoforbudet hans for første gang, og sprang rundt med filmruller gjemt i sokkene i pressefrihetens navn.
Selv med så mange fine konserter merker jeg at det jeg savner mest fra disse årene er festivalen som frihetsfølelse. Der man kunne komme med piknikkurv og pappvin, uten å bli utsatt for overdrevet sikkerhetskontroll og konfiskering av nytelsesmidlene. Hadde det vært nødvendig å sette av hundrevis av 1977-kroner til designermat og dyr drikke for å komme seg gjennom søndagen, så er det ikke sikkert det hadde blitt noe av for min del. Festivalene som et uttrykk for motkultur forsvant utover 70-tallet.
50-årsjubileet til Kalvøyafestivalen markeres med et mindre arrangement søndag. Ketil Bjørnstad er på plass, som så mange Kalvøya-ganger før. Young Neils kommer for å minne om konserten med Neil Young. Gruppa som kaller seg Mr. Pankow spiller låter av Chicago. Tora (Dahle Aagård) er artisten som helt sikkert hadde vært på programmet om festivalen fortsatt hadde holdt på i full skala, og fortsatt presenterte sterke lokale unge artister sammen med de etablerte publikumsfavorittene fra utlandet. Og det er igjen lov å ta med egen mat og drikke.
[ Øya i 20 år - suksess etter tung start ]
Den siste Kalvøya-festivalen slik vi kjente den gikk av stabelen i 1997, med David Bowie og Nick Cave. I 1999 forsøkte en gjeng unge entusiaster å gjenopplive begivenheten på Kalvøya, med en rekke lovende nye norske navn på programmet. For å unngå konflikt med forgjengerne kalte de den nye sammenkomsten sin bare for Øyafestivalen. Det kom bare rundt 1.000 mennesker. Dette tror jeg får være en annen historie.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
