– Så skal du ligge der og grine og nesten kaste opp

Vold, drap og blod. Regissør Tommy Wirkolas nye spillefilm «I onde dager» viser en god dose action i humoruniform, med svenske Noomi Rapace og Aksel Hennie i hovedrollene. Andre kjente fjes, som Atle Antonsen, Christian Rubeck og Nils Ole Oftebro, er også å se i den nye norske actionfilmen.

– Det har vært en gjennomgående glede å jobbe med denne filmen, sier Aksel Hennie til Dagsavisen.

«I onde dager» handler om ekteparet Lars og Lisa. De skal på hyttetur, uvitende om at de begge har en plan om å drepe hverandre. Men historien ender ikke der: hytta deler de med tre rømte fanger. For å overleve helgen, må Lars og Lisa lære seg å stole på hverandre igjen, og kanskje til og med finne tilbake til den kjærligheten de en gang hadde. Det blir til de to mot resten.

Heldig i pandemien

Da han fikk en telefon fra Wirkola hadde pandemien nettopp skutt fart, og Hennie kjente på uroligheten.

– Hvordan kommer samfunnet og filmmiljøet til å være fremover, tenkte jeg.

Så leste han manuset. Det var unikt og godt, syntes han. Det, i kombinasjon med at han har hatt lyst til å jobbe med Wirkola lenge, gjorde at han serverte et soleklart ja til tilbudet. Han understreker at han har vært heldig som ikke har fått jobb revet vekk fra seg på grunn av pandemien.

Hjemme igjen

Etter å ha jobbet mye internasjonalt, følte Aksel Hennie at han kom hjem igjen når arbeidet med «I onde dager» begynte.

– Det var superdeilig å komme hjem til den norske filmfamilien min. Jeg har jobbet såpass mye internasjonalt at den følelsen av å stå på et norsk filmsett, med venner, i et norsk filmmiljø, det føles som å komme hjem, det, sier han.

Uansett hvor stort filmpublikummet blir når filmer lages i Hollywood, er det det norske filmpublikummet som er Hennie sitt egentlige publikum, forklarer han.

Det var superdeilig å komme hjem

—  Aksel Hennie

Hennies regel

Hennie og Wirkola er begge enige i at det norske folk trenger en film å le av. Denne filmen er skapt for fest.

– Det er en blanding av sjangre, men i bånd er det en sårhet og viktighet som gjør filmen verdifull. Hadde det bare vært vås, hadde jeg ikke villet se den filmen selv, sier Hennie.

Han har én regel når han velger prosjekter: Ville han sett dette selv?

Svaret er i dette tilfellet ja.

– Historien om to mennesker som har vokst fra hverandre, har lav selvtillit og synes den andre er bedre enn seg selv, gjør filmen ekstremt solid, sier Hennie.

Fysiske merker

– Opplever du at du får brukt skuespillerprestasjonene dine på samme måte når det er lite dialog og mye slåssing?

– Ja, i aller høyeste grad. Denne filmen har også noen av de aller beste dialogscenene jeg har vært borti. Det er hele tiden et samspill mellom de to hovedkarakterene som er helt elektrisk, og Noomi og jeg jobber dødsbra sammen, svarer Hennie.

Det ordløse, fysiske spillet liker han godt. Men spesielt én scene, som utspiller seg nede i kjelleren av hytta, var utfordrende. Faktisk er det de mest utfordrende og krevende scenen Hennie har gjort noen gang, forklarer han. De fysiske merkene lot heller ikke vente på seg.

– Jeg skal dette ned fra et biljardbord med hendene bundet sammen. Første gang er det ikke så ille, andre gang treffer du samme blåmerke og kjenner det litt. Til slutt er du full av blåmerker, selv om vi har et ekstremt dyktig stunt-team.

– Så skal du ligge der og grine og nesten kaste opp. Og så ber de deg om å gjøre det på nytt. Da er det bare å tørke vekk tårer, nullstille seg og sette i gang igjen. Jeg er alltid helt ferdig etter sånne scener, men det er en del av yrket.

Koronapreget innspilling

Men hvor lett er det å lage actionfilm med en pandemi hengende over seg?

– Det har vært litt styr, forklarer Wirkola overfor Dagsavisen.

Han debuterte som filmskaper og regissør i 2007 med filmen «Kill Buljo», og har også laget filmene «Død Snø» 1 og 2 og «Hansel og Gretel». Action og horror er med andre ord ikke nytt for Wirkola. Men denne gangen ble filminnspillingen noe annerledes enn hva han er vant med.

– Antibac, masker, masse tester, avstand. Det er mye å deale med, men når man jobber inni det merker man det ikke i like stor grad, sier han.

Action-balanse

Filmen skrev han sammen med to kompiser av ham fra England. I utgangspunktet skulle det være en amerikansk film, før de bestemte seg for å gjøre den norsk. Wirkola hadde en grunnidé, og han visste hvor handlingen skulle starte og ende, men utover det har han tatt seg mye frihet.

– Jeg skrev to-tre scener, sendte det av gårde til de jeg skrev med, også skrev de noen scener og sendte det tilbake til meg. Det ble til at vi prøvde å overraske og toppe hverandre, som ble en morsom prosess. Det ga et overskudd til prosjektet som jeg tror synes.

Han håper de fikk til å lage en forfriskende film som blander sjangre, tar sjanser og ikke bryr seg om normer og regler.

– Men kan det bli for mye action?

– Det kan det selvfølgelig. Jeg håper vi treffer balansen.

Onde Atle

Atle Antonsen spiller rollen som den gjennomsyra skurken Petter. Han er ond, han er smart og han har drept før. Midt i blinken for Antonsen.

Jeg skulle gjerne sagt at jeg drepte noen mennesker og satt inne et år for å kjenne på hvordan det var

—  Atle Antonsen

– Jeg trives veldig godt i den rollen. Som skuespiller vil man spille ond. Man får sjeldent muligheten til å være spesielt ond ellers i hverdagen, så det er deilig å få kjenne litt på den følelsen, sier Antonsen til Dagsavisen.

– Men hvordan forbereder du deg til en slik rolle?

– Det er mange veier til mål. Jeg skulle gjerne sagt at jeg drepte noen mennesker og satt inne et år for å kjenne på hvordan det var, men det gjorde jeg ikke, svarer han.

Jeg har vært litt mye fjollete dotter opp igjennom

—  Atle Antonsen

Fascinert Antonsen

Også Antonsen mener manuset er godt skrevet, og til tider overraskende. Derfor ble det et umiddelbart ja også fra ham, da Wirkola tok kontakt.

– Jeg merket med en gang at dette var et solid og godt håndverk. Det er deilig å gjøre actionfylte ting, jeg har vært litt mye fjollete dotter opp igjennom.

Men det er nok stor forskjell på å se filmen, og å spille den inn, forklarer Antonsen. Et ekstremt puslespill med store krefter skal til for å fylle universet man ser på skjermen. Selv har Antonsen aldri sett så mange folk på et sett.

– Enkelte scener spilles inn ørten ganger. Det er ut klokken halv sju på morgenen for å jobbe i timevis. Det er ikke rart at det er dyrt å lage film, men det er fascinerende å være en brikke i et sånt spill, sier han.