Parterapi med skadefryd!

5

SPLATTERKOMEDIE

«I onde dager»

Regi: Tommy Wirkola.

Norge - 2021.

Tommy Wirkola vender tilbake til gamlelandet med en livlig sjangerfilm som definitivt ikke likner noe annet som er laget i Norge. I alle fall ikke siden sist Wirkola regisserte film her. Et eddikbittert ekteskapsdrama skråstrek nattsvart komedie i «Rosenes krig»-modus, som plutselig forvandler seg til en intens «home invasion»-thriller – og videre til en spinnvill splatterfilm. At «I onde dager» føles såpass unorsk skyldes muligens at Wirkola opprinnelig planla dette som en amerikansk produksjon med tittelen «The Trip», før Los Angeles stengte ned under Covid-krisen og sendte Wirkola tilbake til Norge. Så isteden ble den spilt inn under pandemien i en hytte utenfor Oslo. Dette er dermed Wirkolas første norske film siden «Død snø 2» (2014), som strengt tatt var en internasjonal samproduksjon. Etter tiden i utlandet med «Hansel & Gretel: Witch Hunters» (2013) og «What Happened to Monday» (2017) har Wirkola blitt en betydelig mer dreven regissør enn han var i de uskyldige lokalrevydagene med «Kill Buljo», og «I onde dager» er hans mest polerte produksjon på hjemmebane. Dessuten en av de blodigste iscenesatt på norsk jord. Den uinspirerte såpeopera-regissøren Lars (Aksel Hennie) skal tilbringe helgen på hyttetur med sin svenske skuespillerkone Lisa (Noomi Rapace), og stemningen i stuen er anstrengt. Økonomiske problemer, konstant krangling og utroskap gnager, så å si at ekteskapet deres går igjennom en litt røff periode vil være en grov underdrivelse.

[ – Så skal du ligge der og grine og nesten kaste opp ]

Vi aner hva som vil skje så fort vi ser at Lars tar en svipptur innom en jernvarehandel, og kjøper inn alt man måtte trenge for å effektivt kvitte seg med et lik. Lars planlegger å myrde Lisa for livsforsikringspengene, mens Lisa i all hemmelighet pønsker på akkurat det samme. Så de er mer like hverandre enn de aner. Mens ektefellene er travelt opptatt med taskenspill får de uventet besøk. Først av den håpløst enfoldige medhjelperen Victor (Stig Frode Henriksen), som kaster en skrunøkkel inn i drapsplanene – og deretter av tre livsfarlige forbrytere på flukt fra fengselet. Psykopaten Petter (Atle Antonsen), voldtektsforbryteren Dave (Christian Rubeck) og den hjernedøde nynazisten Roy (Andre Eriksen) har søkt dekning på loftet, og deiser rett ned på soverommet mens ekteparet helhjertet prøver kverke hverandre. Felles avsky må vike for overlevelsesinstinktet etter at Lars og Lisa blir tatt til fange, mishandlet og utsatt for grove «squeal like a pig!»-krenkelser i bakluken. Aksel Hennie og Noomi Rapace får såpass mye juling at det strekker troverdigheten at de overlever den første timen, og begge får virkelig kjørt seg her. Mellom slagene leverer de solide skuespillerprestasjoner, med naturlig dialogføring og overbevisende hatefull kjemi. Selv om det er lett å resonere seg frem til hvor dette vil ende, tar «I onde dager» noen avstikkere som holder oss i uvisshet om akkurat hvordan vi kommer dit.

[ «The Ice Road» : Liam Neeson på glattisen ]

Wirkola hopper frem og tilbake i tid, avslører hendelsene fra nye synsvinkler og ser ut til å ha brukt betydelige deler av budsjettet på kunstig blod. Forhåpentligvis fikk han kvantumsrabatt, for dette blir etter hvert en frydefullt hypervoldsom film. Det er flere elementer her som etter alle moderne målestokker vil bli beskrevet som «problematiske» av knusktørre tøysepinner, deriblant et drøyt forsøk på analvoldtekt som melkes for maksimalt ubehag. Folk blir mutilert med gressklipper, får hjernen blåst ut, skytes rett i tissen, armer rives av, bæsj klines i ansikt og en av rollefigurene får fjeset fullt av fiskekroker. Så moro for hele familien.

[ «Hitman’s Wife’s Bodyguard»: Skranglete actionkomedie ]

At manuset til «I onde dager» ble skrevet i samarbeid med britiske Nick Ball og John Niven («Cat Run», «Kill Your Friends») kan forklare hvorfor det føles mer gjennomarbeidet enn vi er vant til i norsk film - og siden prosjektet ikke har vært innom det statlige støttesystemet har det et forfriskende fravær av god smak og oppbyggelig budskap. Nærmere to timer er i lengste laget for en historie som dette, og Wirkola fikser kanskje ikke de barduse overgangene mellom oppriktig ubehagelige traumer og grotesk-gjøglete slapstick-humor helt smertefritt. Til tross for en litt vinglende tone bærer allikevel «I onde dager» seg overraskende bra, i hovedsak takket være Wirkolas kompromissløse attityde, amoralske skadefryd og totale mangel på norsk måtehold. Jeg tror ikke noen er forberedt på hvor langt han er villig til å gå når det gjelder å iscenesette gørrete øyeblikk, og mot slutten forvandler dette seg til en hemningsløs splatter-komedie fast bestemt på å overgå «Død snø». Vel, oppdrag utført. Dette er Tommy Wirkolas mest stil- og selvsikre film så langt, så vel som hans mest gjennomført underholdende.

[ En historisk norsk filmbragd ]