«Chaos Walking» ender i kaos

3

DRAMA

«Chaos Walking»

Regi: Doug Liman

USA/Ca/Hongkong/Lux - 2020

Det var en tid, for ikke så mange år siden, da amerikanske produksjonsselskaper kravlet over hverandre for å skape ungdomsvennlige filmserier – i håp om å treffe den samme gullåren som Harry Potter og «Hunger Games». Opsjonene til utallige såkalte Young Adult-romaner ble snappet opp til overpris, og enorme ressurser ble investert i jakten på en ny suksess. De fleste feilet etter første forsøk; noen få ble brukbare suksesser, mens en håndfull aldri fant det publikummet de fortjente. Til slutt brant entusiasmen for Young Adult-filmer ut, og hele sjangeren forflyttet seg til streaming-markedet. Vel, nesten. For ti år siden kjøpte filmselskapet Lionsgate rettighetene til de prisbelønte «Chaos Walking»-romanene av Patrick Ness. Selveste Charlie Kaufman påtok seg oppgaven med å skrive første manusutkast, og etter flere år i forproduksjon startet endelig opptakene i 2017.

At det har tatt så lang tid før filmen settes opp på kino avslører at det har vært en del trøbbel i kulissene, noe som ikke akkurat er nytt for regissør Doug Liman («The Bourne Identity», «Edge of Tomorrow»). «Chaos Walking» kunne ha vært mellomnavnet hans. Den første versjonen av filmen var angivelig så katastrofal at Lionsgate-sjefene gikk i panikkmodus. En omfattende runde med nye opptak startet i 2019, med Fede Alvarez («Don’t Breathe», «Evil Dead») som innbytter-regissør. Noe som greit forklarer hvordan det er mulig å brenne av mer enn hundre millioner dollar på en film som til stor del består av to personer som trasker rundt i skogen. Men nå, etter den obligatoriske pandemiutsettelsen, er endelig «Chaos Walking» her.

[ Eskil Vogts Cannes-bidrag «De uskyldige» er en spillefilm om og med barn, men absolutt ikke for barn (+) ]

Og nei, filmen fungerer fortsatt ikke. Men det er lett å sette pris på historier drevet av originale ideer, som viser oss ting vi aldri har sett før. «Chaos Walking» bygger opp en interessant sci-fi-westernmytologi som vi bare fornemmer konturene av, og som sikkert fungerte betydelige bedre på trykk enn på film. I år 2257 har menneskeheten kolonisert en planet kalt New World, som ser ut til å bestå av kanadisk villmark og grantrær.

Alle kvinnene i ekspedisjonen ble angivelig bortført og myrdet av en rase romvesener kalt «Spackle», så alt som gjenstår nå er en liten koloni med frustrerte karer som har et avslappet forhold til hygiene. De er dessuten utsatt for et atmosfærisk fenomen kalt «støyen», der ufiltrerte tanker, minner og følelser manifesterer seg som en pulserende tåke rundt hodene deres. En form for kollektiv telepati som gjør hemmeligheter umulig, siden alle kan se hva andre tenker - men som også kan ta mer kraftfulle former.

[ Animasjonsfilmen «Luca» er like sjarmerende som et italiensk sommerparadis (+) ]

Tenåringen Todd (Tom Holland) bor i en liten nybygger-landsby sammen med adoptivfedrene Ben (Demian Bichir) og Cillian («Sons of Anachy»-skaperen Kurt Sutter, i sin første filmrolle). Landsbyens karismatiske borgemester David Prentiss (Mads Mikkelsen) ser ut til å ha mer omtanke for Todd enn sin ufyselige sønn Davy (Nick Jonas), men vi aner at han er en manipulativ taskenspiller. Prentiss er den eneste som kan skjule støy-tankene sine fra omverdenen, og hans høyre hånd Aaron (David Oyelowo) er en frådende religiøs fanatiker som selv Den spanske inkvisisjonen ville ha følt var i meste laget.

I mellomtiden er tenåringen Viola (Daisy Ridley i en blond parykk) eneste overlevende fra en romkapsel som deiser i bakken, og borgemester Prentiss anser at hun er en trussel som må pågripes for enhver pris.

[ «Croods – En ny verden» er fjollete og flyktig familieunderholdning ]

Viola og Todd begir seg ut på flukt for å finne et radiotårn som kan kommunisere med hennes moderskip, med Prentiss og hans ville horde i hælene. Det må ha virket som et casting-kupp at «Chaos Walking» klarte å rekruttere Tom Holland like etter at han ble Marvels nye Spider-Man, og Daisy Ridley mens hun var «Star Wars»-universets nye helt. Begge virker en smule desorienterte her, ute av stand til å finne ut hvem rollefigurene deres egentlig er ment å være. Mads Mikkelsens karismatiske underspill er alltid et klippestødig lyspunkt, og han gjør sitt beste med materialet hans er tildelt. Men i likhet med alt og alle i «Chaos Walking» er rollefiguren hans ekstremt underutviklet. Tanken var trolig at selve konseptet med de digitale støy-effektene er såpass desorienterende at resten av filmen måtte være veldig konvensjonell og forutsigbar for å opprettholde balansen.

Det er også åpenbart at historien ble drastisk omarbeidet etter de første testvisningene, og at den nye runden med omfilmninger forenklet plottet enda mer (i flere scener er dialogen ettersynket, med leppebevegelser som ikke matcher det skuespillerne sier). Alt som ikke skaper fremdrift er klippet bort, noe som gjør det stadig vanskeligere å skjønne rollefigurenes motivasjoner, forhistorier og funksjon. Det er selvfølgelig også et problem at «Chaos Walking» ble filmet som første del i en trilogi, så alt legges til rette for en fortsettelse som aldri kommer. Av ren nysgjerrighet tok jeg meg tid til å lese Charlie Kaufmans originalmanus på nettet, og det er en fascinerende, nattsvart, kompleks mindfuck som kunne ha blitt en helt fantastisk film. Men på ingen måte en kommersiell ungdomsfilm, sånn som produsentene forventet. Så isteden endte vi altså opp med dette; en spennende romanserie redusert til et mislykket salgsprodukt.