Sjelden har det vært bedre å rykke tilbake til start

5

Ida Maria

Dirty Money

Ida Maria

Ida Maria har vært gjennom mye i de snart 15 årene hun har vært i rampelyset, på godt og vondt. Vi vet at hun har fått orden på de personlige delen av sakene, siden hun har fått mye oppmerksomhet både som lokalpolitiker, programleder på TV, og enda litt til. At rockedagene derved er over har tydeligvis vært en misforståelse. Den nye EPen hennes er det beste vi har hørt fra henne siden begynnelsen.

Det startet så fint for Ida Maria med seieren med «Oh My God» i Urørtfinalen i 2007, og et strålende gjennombrudd på Bylarm i Trondheim like etter. På Bylarm i Oslo i 2009 fikk hun gullplate for sitt første album, og kastet trofeet i gulvet på Parkteatret. Deretter fulgte noen år med store opp- og nedturer, fra en duett med Iggy Pop i en nyinnspilling av «Oh My God», til rusproblemer som har vært så mye omtalt at vi ikke trenger gå i detaljer en gang til.

[ Veps - 17 åringer med stor platedebut ]

Ida Marias debutalbum «Fortress Around My Heart» hadde mye av det vi likte til å begynne med, men jo mer den internasjonale industrien blandet seg inn, jo mer hørtes Ida Maria ut som amerikansk «bransjerock» – upersonlig formelmusikk, med en ullen lyd av noe som ikke engang ligner på suksess.

Den nye EPen har fem sanger som er den rake motsetningen til dette. Alle fem kunne vært gode oppfølgere til «Oh My God». Det er noe befriende med å slå et slag for de mest jordnære verdiene, og samtidig komme med det ene punkpop-anthemet etter det andre.

Tre av låtene har kommet på singel i forveien. Først «Sick of You», som er en så erketypisk 1977-tittel som man kan tenke seg. Her er effektiv bruk av hosting som en del av åpningsriffet, og en fortsettelse som kommer som en hyllest til lyden fra gamle dager. Punkens høytid kom mange år før Ida Maria ble født, men det høres ut som hun falt i restene av gryta som liten.

[ Girl In Red: Å være menneske er rare greier ]

Ida Maria kunne vært klar for en runde som det neste store. Men der er hun i videoen til «Dirty Money» som sauebonde, i felleskjøpets kjeledress, på moped og på reketråler. Misforstå ikke, det er sånt som er det egentlig store, men det er fortsatt ikke forenlig med det alminnelige poplivet. Det ligger ikke an til Ida Maria kan ikke bli ung og lovende igjen, men hun viser seg i stedet som voksen i dobbelt forstand, overbevist om at det går an å bite godt fra seg, selv som det hun i presseskrivet selv kaller «gammel rockedame».

«California» handler om høye tider på den amerikanske vestkysten, med et intenst ønske om å reise hjem igjen. Så hektisk og utagerende som det går an, og likevel inviterer hun til å bli sammenlignet med en helt annerledes sang: Det er 50 år siden Joni Mitchell ga ut «California» på albumet «Blue», der hun synger om å vantrives i Frankrike, Hellas og Spania, og lengte tilbake til der hun reiste fra. Ida Maria høres ut som Joni Mitchells rake motsetning, men bare å bli nevnt i samme åndedrag må være en seier. Jeg tenker at det handler om tilhørighet, om å finne sitt eget ståsted. Ida Marias «California» er hennes egen «Hjem, hjem langt mot nord», fjernt fra den store verdens larm, men likevel med vilje til å være med på den beste delen av moroa.

[ Til topps med Daniel Kvammen og "Den tyngste turen" ]

«I’m Busy» er en raljerende ironisk betraktning om å være høyt der oppe i musikkbransjen, uten noe mål eller mening i livet: «I’m from the north pole/And I’m on parole», dette er morsomt. «Celebration» kommer som en feiring av de gode tingene i livet, og slik høres den ut også. Som enda en manifestasjon av punkrockens beste virkemidler. Om den ikke får meg til å føle meg som jeg er 20 igjen, så kanskje … 21? Jeg ser at Ida Maria står på 9. plass på fylkeslista til MDG Nordland foran høstens stortingsvalg. Burde jeg melde flytting og stemme på henne?