Politisk pianopoesi på en av de beste jazzplatene i år

Vijay Iyer Trio

Uneasy

ECM

Det politiske er aldri langt unna på den amerikanske pianisten og komponisten Vijay Iyers siste trioplate, det ligger der og dirrer under overflaten helt fra åpningen «Children of Flint», dedikert til ofrene for forgiftning av drikkevannet i den gamle industribyen Flint, utenfor Detroit i den amerikanske Midtvesten. Så følger «Combat Breathing», skrevet som lydspor for politisk handling i kjølvannet av politidrapet på Eric Garner og Black Lives Matter-protestene i 2014. Det er en musikalsk knyttneve av en låt dette, fra en mesterlig trio, som her viser seg for første gang.

[ Jazz fra Marthe Lea Band: Folkebevegelse i fritt spill ]

Iyer skulle være et velkjent navn for det norske jazzpublikumet, blant annet etter et opphold residerende artist under Moldejazz tilbake i 2017, som også viste noe av det musikalske spennet hos Iyer som pianist. «Uneasy» er det første albumet med en trio som i tillegg til pianisten selv består av Linda May Han Oh (bass) og Tyshawn Sorey (trommer). Det er første gang vi hører den eminente australske bassisten med Iyer, Sorey kjenner vi også fra tidligere Iyer-album, blant annet fra sekstetten bak «Far From Over» fra 2017.

Åtte av de ti låtene på «Uneasy» er skrevet av Iyer, over et spenn på 20 år. I tillegg utforsker de Geri Allens intrikate «Drummer’s Song» og Cole Porters «Night And Day», albumets eneste standardlåt, som her serveres i en versjon som ifølge Iyer selv er inspirert av en tolkning fra saksofonist Joe Henderson, med McCoy Tyner på piano.

[ Ny plate: Pat Methenys musikalske kraft  ]

Nevnte «Combat Breathing» viser noe av kraften og dynamikken hos denne trioen, samtidig som den gir rom til de ulike, særegne stemmene i trioene. Med en formidabel Sorey bak trommene, i en seig groove, glir de sømløst mellom det høyenergiske og et neddempet mellomspill der scenen ryddes for Han Oh, før det bygger seg opp igjen og de banker til inn mot landing. Et annet eksempel på denne dynamiske kraften er tittellåten, som åpner varsomt og meditativt, vi får nydelig, neddempet solospill fra Han Oh, før det bygger seg opp til en kraftpille som ble servert første gang i 2011, skrevet til et danseprosjekt med samme navn. Trioens høyenergiske reise lander i balladelandskap, med Iyers delikate spill på «Entrustment», det blir et vakkert punktum for et av de beste albumene så langt i år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen