Drømmer settes i spill høyt over Tøyen torg

5

TEATER

«Utopia – et drømspel på Tøyen»

Konsept og regi: Maja Roel og Toril Solvang

Med Henrik Hoff Vaagen, Maja Roel, Ibrahim Fazlic, Seda Witt, Renate Reinsve, Toril Solvang, Elizabeth Safari, Mariam Ghaffar, Yosef Adam, Mathilde Vagstein Omholt, Ilwad Ismail

Black Box/Nationaltheatret

Spilles på Tøyen Torg/Økernveien 9

Mange hoder har snudd seg og mange nakker har fått kink på Tøyen Torg i det siste. Både på bakkeplan og på gesimsen som ruver i 11. etasje over torget har en helt ny fauna åpenbart seg. Underlige og drømmende dyreformasjoner som bokstavelig talt har materialisert seg ut av plast, lerreter og annen søppel, og så danser rundt og stiller spørsmål om hva er et menneske. «Utopia – et drømspel på Tøyen» er et teaterprosjekt utom det vanlige, en stedsbunden forestilling som springer ut av drømmer og forestillinger om et framtidens Tøyen, høyt hevet over de brutte løftene som preger bydelen og de som bor der i dag.

Publikum møter på torget, og blir tatt imot av skikkelser som har forsynt seg godt av gladpack og isolasjonsplast. Mens vi følges derfra og opp i 11. etasje i Økernveiens høyeste hus får vi en annen fortelling om Tøyen, improvisert fram av en «forteller» som bruker menneskene som tilfeldigvis er rundt oss, etter hvert sett fra en fjern framtid vi selv er i ferd med å bli en del av. Vi har fått plastvisirer med rød folie. Det blir som om alt rundt oss får et feberaktig rødt skjær, uvirkelig og litt urovekkende, som om lufta er overopphetet.

Slik starter koreograf Maja Roel og dramatiker Toril Solvangs forestilling knyttet til Black Bok teater, og skapt i samarbeid med ungdom fra Tøyen og skuespillere fra Nationaltheatret. Kun ti av oss får plass på hver forestilling, og spilletiden er bare en helg.

[ Dette drømmer ungdom på Tøyen om ]

Til sammen fyller den lille «loopen» av forestillinger knapt en mellomstor teatersal. Det har litt med smittevern å gjøre, men også installasjonen vi føres inn i når vi ankommer toppetasjen gir ikke rom for det helt store publikummet. Det er trist, for dette er bokstavelig talt et av få kulturelle løft på Tøyen som oppfyller noen av de drømmene og ønskene det ble snakket så pent om da Munchmuseet ble vedtatt flyttet til Bjørvika og lovnadene om kompensasjoner satt løst.

«Det er synd om menneskene», er et av de først ordene som ytres høyt. August Strindbergs drama fra 1902 er med og former en forestilling som det først og fremst er synd at ingen flere får se. Den er en visuell fest av et drømmeslott, hvor vi lik gudens datter i Strindbergs drama tas med ned til menneskene. Da har vi først måttet legge oss under en stor høyreist «badevaktstol» og stirret opp i hver vår «drømmealkove» mens vi er blitt hvisket ord i øret av aktørene. Snart skal vi vagle oss opp på hver vår stol, og utenfor vinduene rundt hele bygget «danser» det formasjoner av «drømmedyr», mens skuespillere etter tur bryter ut av formasjonene og framfører monologer om det være seg skam eller abstrakte symbolske fortellinger.

Man blir sittende og tenke at akkurat teksten er mindre gjennomarbeidet som idé enn det visuelle, og en innvending er også at brokker innimellom forsvinner fordi det hviskes for lavt eller man står feil plassert i forhold til en høyttaler. Men ordene er uansett underordnet forestillingene man selv skaper seg i møte med dette stykket.

[ Kjersti Horns versjon av Sarah Kanes «Sprengt» er en vond svir av et teaterstykke (+) ]

Under og over det hele ligger imidlertid Julian Skars musikk som et pulserende teppe, som et DJ-sett av ambient electronika som driver det hele framover gjennom skiftende stemninger og rytmer. Store lerreter med malte kunstvisjoner av et framtidig Tøyen, laget av lokale ungdommer, føres forbi vinduene. Bygningene og torget er gjenkjennelige med sine murkolosser, men nå med abstrakte viltvoksende formasjoner, religiøs symbolikk, trær, planter, kosmos. Det skal gro godt på Tøyen i framtida, og vi liker det vi ser. Stykkets grunnleggende tanker om endringskraft og egenvilje kommer fint til syne i disse bidragene.

Det visuelle ved «Utopia – et drømspel på Tøyen» er en blanding av Fredrik Floens styggvakre kostymekreasjoner og søplete fantasi, vokst ut av vår stadige forsøpling av natur og egenverd. Slik Roel og Solvang smelter sammen profesjonelle aktører og amatører i det sceniske bildet, smelter det visuelle sammen med murbygningens stramme arkitektur og de store glassflatene. Og med Tøyen i seg selv, når vi mot slutten føres ut i det fri oppe i toppetasjen, og under oss elleve etasjer ned springer fabeldyrene ut mellom mennesker og malte pride-slagord. Hvor forestillingen slutter og andre aktivistiske avtrykk starter er ikke godt å si, men det løfter illusjonen og inntrykket av improvisasjonen som også var starten på «drømspelet».

[ Lars Norén vender tilbake til sin egen oppvekst i «Etter stillheten» (+) ]

«Utopia – et drømspel på Tøyen» er en helhetsopplevelse som kunne vært strammere, men nettopp den viltvoksende kreativiteten og det visuelle gjør at ordene blir sekundære. Utopiene som ligger ungdommenes tanker om Tøyen burde imidlertid blitt formidlet til ungdommen selv, til lokalbefolkningen og alle oss som er opptatt av Tøyen som en bydel det kjempes for på mange plan.

Lite av dette fanges i denne forestillingen, som mest av alt blir et Black Box-prosjekt for de innvidde og ikke for dem som bruker torget daglig og sikkert lurer på hva slags påfunn disse plastmenneskene er. Skal denne forestillingen bli noe mer enn svært minneverdig for de svært få, bør den tas opp igjen på et senere tidspunkt og ikke minst invitere inn de som skal leve i og med disse drømmene til daglig.