Denne utstillingen spruter energi og fyrer opp under ettertanken

KUNST

Ida Ekblad

«Pike lægger i ovnen»

Kunstnernes Hus, Oslo

Til 8. august

På plenen foran Kunstnernes Hus står en skulptur som stråler av kreativt overskudd. Ida Ekblads fargesterke, neomodernistiske struktur insisterer på å være til. Med sin store høyde krever skulpturen sin plass, og den mimer kunsthistoriske referanser til kraftfulle og berømte, maskuline kunstneres verk. Det var kanskje en tilfeldighet at den (og plenen) ble overrislet av en vannspreder akkurat den dagen jeg var innom og så utstillingen, men det oppleves ikke det minste rart at denne skulpturen må kjøles ned i et hett kunstklima: Skulpturen og andre sentrale verk er solgt til viktige samlere.

Skulpturen «Utsikt fra det utilgjengelige» er den første visuelle markøren i en utstilling som etterlater meg i et eksistensielt limbo. Med sin fargerike fremtoning og sitt store format gir skulpturen en pekepinn om hva du får oppleve inne i husets to overlyssaler. Utstillingen med den merkverdige, men selvinnlysende (vel å merke etter at du er kommet inn i den venstre overlyssalen) tittelen «Pike lægger i ovnen», spenner opp en livsanskuelse uten noen form for normalitet. Ida Ekblad bruker de to monumentale utstillingsrommene til å lage to gigantomane installasjoner som er så diametralt ulike at det er vanskelig å tenke seg en gyllen middelvei et sted i midten.

[ Stor kunst i ordets rette betydning (+) ]

Utstillingsittelen refererer til et maleri Edvard Munch malte da han var 20 år gammel. Munchs «Pike legger ved i ovnen» fra 1883 er alt det Ida Ekblads kunst ikke er. Der hennes malerier presenterer en ekspressiv og abstrakt fargeeksplosjon som kan oppleves uten mål og mening, er Munchs tittel korrekt som beskrivelse av et enkelt og (for Munchs samtid) hverdagslig motiv. Det er samtidig verdt å merke seg at Munchs tidlige maleri også er alt det Munchs kunst (slik vi kjenner den) ikke er, utført som det er i et realistisk formspråk med en dempet, grålig fargeskala. Det er, for å si det sånn, langt frem til «Skrik» (1893), selv om antall år ikke er så mange.

Munchs maleri har en direkte referanse til de seks skulpturene du finner i venstre sal. De er laget som absurde variasjoner over fortidens støpejernsovner, med ekstra mange pipekamre for å ta vare på varmen – hvis de skulle vært tatt i bruk. De står på rekke og rad, og med sine lange ovnsrør som når helt til taket, gjør de overlyssalens enorme dimensjoner fattbare for publikum.

[ Det var ikke slik at Munch mente å ødelegge bildene sine med vilje (+) ]

Installasjonen er også en påminnelse om den utviklingen Norge og den vestlige verden har gjennomgått siden 1800-tallet. Hvilken enorm kulturutvikling vi har gjennomlevd på 140 år blir tydelig i den andre overlyssalen. Utviklingen startet på Munchs tid, men det er vanskelig å tenke seg at en relativt ung kvinne (Ida Ekblad er født 1980) skulle få gjøre noe som dette i hans levetid. I høyre overlyssal presenterer Ekblad malerier fra gulv til tak. Installasjonen er en fargeeksplosjon, og motivene er av en slik art at det er vanskelig å finne mål, mening eller retning på flere av dem. Jeg liker det jeg ser, og jeg liker det ikke.

Da jeg anmeldte Ida Ekblads separatutstilling i galleri Peder Lund i fjor høst, var jeg begeistret: «Det er blitt en herlig, fargesterk og energisk utstilling. En visuell utfordring som spruter farger som en konfettikanon, men som også har sine roligere sider. En oppvisning av kunstnerisk glede over utfordringene kunstneren møter i kampen med lerret og maling. En vilje til eksperimentering med kunstens grunnleggende bestanddeler.» Men jeg spurte også «(…) hvor langt hun kan gå før den populærkulturelle inspirasjonen forsvinner ut med det abstrakte badevannet?»

Når jeg ikke er like begeistret denne gangen, skyldes det flere ting. For det første hadde utstillingen hos Peder Lund et intimt format der maleriene hang med avstand og bevisst regi. Når Ida Ekblad nå har fått sin andre, store institusjonsutstilling i Norge (sist var på Museet for samtidskunst i 2013), mangler den viktigste kvaliteten fra separatutstillingen: I malerisalen finner du ingen pusterom. En karakteristisk portrettstudie fra Lund-utstillingen vises også denne gangen.

I det lille gallerirommet var bildet, som konsentrerer oppmerksomheten om ett øye, et viktig hvileskjær. På huset drukner det i mengden. Lund-utstillingens lyse og lette, Kandinskij-refererende maleri, har heller ikke sin like på Kunstnernes Hus.

[ Ahmed Uhmar ble skuffet over Munch (+) ]

Monteringen mangler ikke regi, men det blir lett for mye av det gode, både i utstillingsrommet som helhet, og ofte i det enkelte maleri. På sitt beste er det fascinerende fargeeksplosjoner. Men like ofte er det slik at bildenes elementer konkurrerer med hverandre. I stedet for å bygge komposisjoner der øyet finner nye veier, slår den ene fargen den andre i hjel. Alt er like viktig, og da blir alt like uviktig.

[ «UTOPIA..»-skaperne kaller dette teaterstykket «et sosialt drømmeprosjekt» (+) ]

Det er også vanskelig å finne de referansene kunstneren selv trekker frem, som i denne omtalen av triptykonet «Steel mutant smelted girl»: «Verkets motiv kan beskrives som en feberdrøm, hvor en oljete eim fortsatt henger igjen i luften. Med kunstnerens egne ord ledsages denne opplevelsen av en fornemmelse av “svidd gummi, jasminblomster, kitt, hasselnøtter og våt grus. Sexleketøy rett fra esken. Ustekt bacon. Meislet kalkstein. Krutt. Fruktdrops, saftig tang, sprukket stein og bergsmelte. Varme teglsteiner. Knuste skall. Forførende møkk. Malingsfortynnere. Størknet blod. Store, lange, tynne, døde blader. Krem.”»

Utstillingen etterlater meg i tvil. Jeg har problemer med mengden og detaljene. Men jeg kan like fullt ikke fri meg fra det faktum at Ida Ekblads utstilling er fascinerende på et nivå som overgår det meste som presenteres i internasjonal samtidskunst. Utstillingen spruter energi og fyrer opp under ettertanken. Det bevisste regigrepet med den enorme kontrasten mellom de to salene er effektfullt. Men jeg savner en mer bevisst regi på malerisalen. En regi som gir plass til hvileskjærene og de poengterte kontrastene. I en mediedrevet, oppjaget tid blir akkurat det ekstra viktig.