Kommentar

Norske artister hever stemmen mot rasismen

Norske artister synger ut mot rasisme på den store TV-konserten «Hev stemmen» i NRK lørdag. Det kan de godt gjøre, for popmusikken er den best integrerte delen av norsk kulturliv.

Programmet «Hev stemmen» er rettet mot rasisme i samfunnet generelt, for å vise at den lever i verste velgående, til tross for at noen fortsatt liker å hevde det motsatte. I programmet opptrer Musti, Astrid S, ISÁK, Sebastian Zalo, Trygve Skaug, Hkeem, Maria Mena, Amanda Delara, Nico & Vinz, Mugisho x Willy, Sisi og Guro Sibeko. Et bredt utvalg av artister med forskjellig bakgrunn og hudfarge. Sånn viser heldigvis musikklivet seg ofte fra sin beste side.

Det er et år siden «Blackout Tuesday», den amerikanske musikkbransjens markering av drapet på George Floyd, men også en anledning til å sette søkelyset på forholdene i egen bransje. Historiene som kom fra USA var mange. I forbindelse med dette forsøkte vi i Dagsavisen å få norske artister til å fortelle om sine egne erfaringer. Responsen var laber. Det kan hende at mange syntes det er vanskelig å stå fram med slike historier, men problemene er kanskje ikke like store her som på mange områder av kultur- og samfunnslivet.

Den tre største norske multinasjonale plateselskapene, Universal, Sony og Warner er alle med på å arrangere «Hev stemmen». Disse blir ofte kritisert for sitt ensidige fokus på den mest ungdommelige hitmusikken. Men derved har de også vært gode formidlere av musikk som gjenspeiler hele den moderne ungdomskulturen.

Det er viktig å minne om at den enkle hitkulturen ofte kommer med viktige bidrag til den samfunnsmessige utviklingen. Reggae, soul, r & og hip hop er musikkstiler som har vært redskaper for mye dans og moro, men også for en større forståelse mennesker imellom. Det ser ut som graden av mangfold på kulturelle arenaer er omvendt proporsjonal med kulturell status. Den eneste området som ser bedre integrert ut enn popmusikken er fotball for menn, men der er det til gjengjeld fortsatt stengt for homofile.

Musikkbransjen har aldri vært en uskyldig lekeplass. Den har en lang historie om hvite artister som tilpasset svart musikk for et større publikum, og gjorde seg rike på det. Men bransjen har etter hvert sluppet til alle slags hudfarger og seksuelle legninger, fordi det igjen og igjen viser seg at det er interesse for alt. De store selskapene driver forretning. De satser på denne musikken fordi mange vil høre den. Den når ut til brede lag av befolkningen. Et større mangfold gir rett og slett et bedre resultat. Dette kan andre deler av samfunnslivet gjerne merke seg. Karpe har lenge vært Norges aller største artistnavn! Popbransjen har heller ikke hatt noen fra det offentlige Norge som har kommet og instruert dem om å ta seg sammen. Dette har skjedd av seg selv.


Jeg griper meg selv i å begynne å telle den flerkulturelle representasjonen i stallene til de store plateselskapene. Nei, det skal jeg ikke gjøre. Artister er artister. De ser ut som er godt utvalg av forskjellige folk.

At musikk ikke er en 100 prosent effektiv vaksine mot fordommer ble vi minnet om da Per-Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet i fjor avslørte sin tenåringsfascinasjon for Whitney Houston og Kim Wilde. «Likeverd var et faktum» skrev han på Facebook, for å rettferdiggjøre at han i neste avsnitt kunne skrive at mennesker med mørk hud truer verdiene han har bygget sin ideologi på.

Vi må aldri glemme Little Richard, som tidlig torde å si at Elvis kanskje var kongen av rock’n’roll, men at han selv var dronningen. «A-wop-bop-a-loo-mop-a-lop-bam-boom» var et utsagn som hevet seg over alle skillelinjer. Soulmusikken rolle som brobygger i USA var like sterk som protestsangene til Bob Dylan, både for å styrke selvfølelsen til svarte mennesker, og som døråpner for hvite inn til en hittil fremmed kultur.

Tilfeldigvis kommer denne norske markeringen også 50 år etter at Marvin Gaye ga ut sitt mesterverk «What’s Going On», som pekte direkte på de store samfunnsproblemene i USA. Rasisme, men også forurensing og andre grunner til uro. Men uansett hvor mange ganger sangere har hevet stemmen mot urettferdigheten i verden så fortsetter den sørgelige tilstanden.

«When will people start getting together again» spurte Marvin Gaye i «What’s Happening Brother». Det høres bare enda mer aktuelt ut nå. De skulle hørt på ham og alle de andre som kom før og etter ham med dette budskapet. Det er et år siden vi lagde en Black Lives Matter-sak om «Sanger om frihet, likhet og brorskap», og må nok innse at alle disse sangene ikke endret verden fundamentalt. Men sangene, og ikke minst sangerne med sitt blotte nærvær, har kanskje hjulpet oss et godt stykke på vei.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen