Han tegner kartene som gir Nordens urfolk en identitet

KUNST

Hans Ragnar Mathisen

«Kartografen»

Oslo Kunstforening, Oslo

Til 20. juni

Kart er et stillferdig uttrykk for makt og geografisk dominans. Kart speiler det herskende sosialøkonomiske paradigmet, og forutsetter på generelt grunnlag at alle som lever på det geografiske området underordner seg den makten kartet er uttrykk for. Når et folk lever og forflytter seg på tvers av flere lands grenser, som samene, er mangelen av et kart som definerer dette store og komplekst sammensatte området et klart savn. Derfor er den samisk-norske multikunstneren Keviselie, eller Hans Ragnar Mathisen, en svært viktig aktør for det samiske miljøet. Hans ulike, tegnede kart av de samiske områdene har bidratt til å gi Nordens urfolk en identitet.

Hans Ragnar Mathisen er en mann med mange navn og flere kunstneriske praksiser. I tillegg til det norske navnet, bærer han også det samiske navnet Elle-Hánsa og Keviselie, et kunstnernavn han fikk under en reise i den indiske delstaten Nagaland. Dette mangfoldet er ikke tilfeldig, for samiske navn ble lenge forsøkt utradert av de ulike nasjonalstatene. Det har vært en langvarig kamp for å finne tilbake til og gjenopprette de samiske navnene, både stedsnavn, ting- og personnavn. Hans Ragnar Mathisen har vært en sentral aktør i denne kampen. Han er mest kjent for å lage kart. Og han har laget mange. De rikt illustrerte kartene, som ble produsert mellom 1975-2019, er en sentral, og meget fascinerende del av utstillingen i Oslo Kunstforening.

[ Kunstopplevelsene står i kø i de små galleriene (+) ]

Elle-Hánsas kart er rikt dekorert, og de bruker samiske stedsnavn. De er også blottet for lokale eller nasjonale grenser. Han har målrettet gått inn for å finne frem til de samiske stedsnavnene igjen, etter at de helt siden 1600-tallet er blitt fjernet av de forskjellige nasjonalstatene. Det er vel kjent at bruken av samiske stedsnavn på veiskilt er populære skytemål i Nord-Norge. Denne vandaliseringen kan tolkes som et siste(?) uttrykk for den lokale, norske majoritetsbefolkningens misnøye med at samene har fått oppgradert sin status.

Én grunn til at kartene er så viktige for den samiske identiteten, skyldes at forståelsen av grenser, og dermed følgende forståelse av eiendomsrett, er en spesielt viktig markør i konflikten mellom majoritetsbefolkningen og samene. I den samiske kulturen bestemmes alt av siidaen, et begrep for (i vår forståelse) en juridisk enhet med flere betydninger. Det kan betegne både en familie eller en gruppe samer og deres reinflokk, området reinen bruker, eller et avgrenset naturområde.

I et podcastintervju med Hans Ragnar Mathisen, som Oslo Kunstforening har fått produsert, kommer det frem at Siidaens grenser er flytende og tilpasses den aktuelle bruken av begrepet. Og den baserer seg på en kollektivistisk holdning til bruk og eiendomsrett. Når denne forståelsen møter vestlig, singulær eiendomsrett gjennom statlig forvaltning, blir det konflikt, både på nasjonalt og lokalt nivå. Det har samene levd med konsekvensene av i 400 år. Det vil ta generasjoner å rette opp den skaden som er skjedd. Den undertrykkingen samene er blitt utsatt for, sitter så dypt i deres kollektive identitet at noen (meget dyktige) musikere og kunstneres suksess ikke er nok til å forandre dette.

[ Sommerutstillingen på Vestfossen 2021 viser innovasjonskraft i historisk ramme (+) ]

Derfor blir den opplagte innledningen til enhver kritikk av utstillinger med samiske kunstnere misvisende. Den ville sagt at samisk kunst har hatt et oppsving og møtt stor interesse både nasjonalt og (ikke minst) internasjonalt de senere årene. En kortvarig opptur nasjonalt kulminerte med stor, internasjonal oppmerksomhet da samiske kunstnere deltok bredt i verdens viktigste kunstutstilling, Documenta 14 i Athen og Kassel i 2017. Hans Ragnar Mathisen var en av kunstnerne som deltok på Documenta, men han er ikke blitt nevnt like ofte som mange andre.

Denne endimensjonale oppmerksomheten rundt deltagelsen på Documenta satte historiske fakta i skyggen. For Elle-Hánsa har vært kunstner i over 50 år, og han har laget og vist utstillinger like lenge. I 1978 var han en av initiativtakerne til stiftelsen av den legendariske Mázejoavku: Sámi Dáiddajoavku, også kjent som Samisk Kunstnergruppe eller Masi-gruppen. Den ble forløperen til Samisk kunstnerforbund som ble stiftet i 1979. Kunstnerne var viktige i samenes opprør mot den norske staten. Og Hans Ragnar Mathisen var en av de sentrale aktørene under Alta-aksjonen, der miljøvernprotestene ble møtt med politiaksjoner.

[ Roseslottet over Oslo forlenges. Les Dagsavisens store reportasje fra Vebjørn Sands installasjon (+) ]

Etter den store utstillingen med Nils-Aslak Valkeapää på Henie Onstad Kunstsenter, (som ble tatt ned før mange nok hadde fått se den), er interessen for samisk kunst på stigende kurs. Valkeapää utga bok om Hans Ragnar Mathisen. Det burde komme en bok til som kan speile den betydning han har hatt i det samiske miljøet. Utstillingen i Oslo Kunstforening presenterer ham for et nytt publikum. Den gir en god forsmak på hva en stor, retrospektiv utstilling kan by på. Grafikken hans har store, stilistiske kvaliteter som viderefører den unike, samiske ikonografien vi finner på runebommer og i samenes særpregede kunsthåndverk, duodji.

Utstillingen byr også på Marek Ranis fine portrettfilm «Cartographer» (2019), som gir en god presentasjon av en betydelig kunstner. Nå som galleriene har fått åpne igjen, er det å håpe at mange finner veien til Oslo Kunstforening. Elle-Hánsa fortjener all den oppmerksomheten han kan få.