Kultur

Denne forestillingen starter når andre går og legger seg

Lider du av kikkertrang? Nysgjerrig på hva naboen holder på med? Få utløp for dette en stakket stund med Claire de Wangens nye prosjekt «Etasje 3,7».

4

TEATER

«Etasje 3, 7»

Av Claire de Wangen og skuespillerne

Med: Georgia May Anta, Felipe Orellana Castro, Rahel M. Beraki, Madeleine Røseth, Fabian Svegaard Tapia, Cici Henriksen, Oddrun Valestrand, Hoatsay Rayapak, Oda Aunan, Per Bogstad Gulliksen

De Wangen-produksjoner/Spkrbox-festivalen

Spilles i Sandakerveien, Oslo

Tenk deg at du er ute og går deg en tur i Oslo en sen kveld i mai. La oss si at du går i Sandakerveien, rett bak kulturhuset Soria Moria. Så plutselig stanser du foran et tomt hus – for så du ikke noe som beveget seg bak ett av vinduene der? Jo, sannelig. Det er noen der! Og så blir du stående som fjetret i cirka tre kvarter og bare se, for jammen utspiller det seg ikke ganske mange liv bak rutene i det røde huset med alle vinduene.

Litt sånn oppleves det å møte på Claire de Wangens nyeste teater-/performanceprosjekt «Etasje 3, 7», en seanse som foregår midt i Oslo for et fåtalls publikummere. Der står vi utenfor en stor rød, kontorbygning i Sandakerveien 33c i Oslo og titter inn på opptrinn som skjer inni bygningen.

De Wangen-produksjoner flytter sin stedsspesifikke kunst til stadig nye kroker av byen. Mange fikk sikkert med seg, kanskje også helt tilfeldig, at hun inntok Oslo S med sine underlige fortellinger og karakterer høsten 2019. Men denne gangen er vi altså i Sandakerveien 33c, en bygning som frem til nå har huset bydel Sagenes ulike tjenester, som helsestasjon, lokalmedisinsk senter og enhet for rus og psykiatri. USBL har imidlertid kjøpt bygget og skal lage boliger her, et boligkompleks med det eventyrlige navnet Soria Hage. Men mon tro om ikke eventyret allerede har flyttet inn i bak vinduene til 33c?

Forestillingen er skapt med koronarestriksjonene som et sentralt premiss, og derfor står publikum på parkeringsplassen utenfor og ser inn på skuespillerne, som dukker opp i flere av byggets omkring 80 vinduer, som etter tur (både ett og ett og flere samtidig) lyses opp i alt fra vanlig stuelys til skikkelig festinnbydende discolys. Gjennom headset får publikum høre hva personene i vinduene sier, vi får lydkulisser og musikk. I sum skaper det visuelle og det vi hører en fin illusjon av levde liv. Claire de Wangen lar ofte historien til stedet for forestillingen spille inn på fiksjonen hun skaper der, og denne gangen er det som om det har flyttet inn folk i bygget, lenge før USBL har gjort noe med det.

Vanligvis pleier vi i de Wangens produksjoner å bli invitert inn der forestillingen spilles. Da går vi inn i kunstverket/forestillingen og blir ofte ganske involvert i handlingen, ja kanskje blir vi selv en del av fortellingene der inne. Derfor oppleves det ofte som frustrerende at fortellingene gjerne er fulle av hull og har karakterer med noen veldig uutgrunnelige forhistorier. Vi blir liksom aldri helt kjent med dem selv om vi gjerne vil. I «Etasje 3,7» kommer det fragmentariske og hullete mer til sin rett fordi det rett og slett virker logisk at det er mye man ikke få vite når man står og kikker på livene til folk gjennom vinduer. Her serveres vi biter av ulike fortellinger, som den om de tre unge mennene som har begått et ran, den om den forlatte babyen i en barnevogn i oppgangen, og den triste historien om den gamle cellospillende damen som til slutt dør helt alene.

Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!

Men selv om de alle bærer preg av den de Wangenske mystikken, så er det altså en viss realisme i dette at fortellingene er hullete. Ja, kanskje er dette den mest realistiske de Wangen-forestillingen jeg har sett. Og har man kjent seg alene det siste året, så minnes man i alle fall på det her at vi alle ligner på hverandre, der vi står og pusser tenner om kvelden, danser litt for oss selv i stuene våre eller opplever uforklarlige strømbrudd.

Prinsippet med å kikke inn gjennom vinduer brukte de Wangen også i sitt bidrag til Oslo kommunes kulturelle julekalender Ad-vent i 2020, der publikum fikk se inn i et opplyst bolighus på Hasle. Og det er spennende at hun tar i bruk en ny form, for har man sett flere av forestillingene hennes, oppleves de som ganske like, selv om de utspiller seg på ulike steder. Men jeg savner alltid noe, og det gjør jeg denne gangen også. Kanskje er det koronarestriksjonene som har avgjort at skuespillerne nesten aldri kommer ut av huset, men jeg skulle virkelig likt å se litt mer bevegelse inn og ut av bygningen, flere åpne vinduer, noe som skjedde ute på parkeringsplassen. Det er som om fortellingene bak vinduene egentlig trenger mer plass og dybde, som om forestillingen holder pusten og ikke kan slippe seg helt løs. Men hvem kan vel det i disse fremdeles restriktive tider?

Uansett: Det er fint å oppleve noe som er litt crazy og rart etter nok en ganske grå og kjedelig vår. Og til uken kan opptil 30 personer se denne forestillingen, som starter når andre går og legger seg. Kjenn din besøkelsestid!


Mer fra Dagsavisen