Kultur

Knut Reiersrud med musikk av en annen verden

Knut Reiersrud bruker den klassiske musikken som utgangspunkt for sitt nye album. Da kan alt skje – og det gjør det også.

– Jeg har det med klassisk musikk som jeg hadde det med å stupe i svømmetimene på skolen. Det kunne jeg nemlig ikke. Jeg får den gamle følelsen av å sitte der i badebuksene når jeg møter denne musikken. Men jeg har stolt på meg selv, at jeg kommer i land hvis jeg først kaster meg ut i noe, sier Knut Reiersrud.

To satser fra symfonier av Ludwig van Beethoven (No. 7) og Antonin Dvořák (No. 9, også kalt «New World»), er utgangspunktet for noe som høres ut som et panorama over musikkhistorien. Er det klassisk? Blues? Jazz? Americana? Kanskje aller mest progrock? De lærde kommer ikke til å strides om dette, for alle må være enige om det er veldig god musikk som har oppstått på albumet «A New World» med Knut Reiersrud, Kringkastingsorkesteret og dirigenten Christian Eggen. Selv om det har blitt til gjennom en unntakstilstand.

Unntakstilstand

Musikken skulle først spilles inn med KORK 20. mars i fjor, men de fleste husker altfor godt hvordan de dagene artet seg.

– Den store innspillingen måtte utsettes. Men jeg hadde skrevet noen nye sekvenser selv, som skulle være et svar til deler av originalmusikken. Disse kunne jeg også gjøre i det mindre formatet med bandet mitt, forteller Reiersrud. Resultatet fikk vi høre sammen med et utvalg andre nye låter på albumet «Ballads And Blues From The 20′s». To av låtene derfra kommer igjen som instrumentalmusikk nå, forklarer gitaristen.

Knut Reiersrud fikk omsider gjort innspillingene sine med KORK i NRKs Store Studio. En dag med Dvořák i oktober, og Beethoven i desember.

– Det var ekstremt flaks, siden det var akkurat de ukene det gikk an å samles, så mange, sier han. Han har også med seg sitt faste band med David Wallumrød (keyboards), Nikolai Hængsle (bass), Bjørn Holm (gitar) og Andreas Bye (trommer), som er med på å sette et sterkt preg på lydbildet. Etter den siste innspillingsdagen tok de en dag til for å spille inn begge stykkene for et TV-program.

– Partiturene til orkesteret er de samme, men det blir litt annerledes med improvisasjonene fra bandet i TV-konserten, sier Reiersrud. – Musikken tåler å gå gjennom sekvenser vi kan jamme på. Soundet er en større bærebjelke for oss enn at vi må videre tonemessig. Vi spilte vi intuitivt, og kjente etter på musikken når vi skal frasere oss ut, og komme videre. Dette er blitt 22 minutter musikk av en sats som er åtte minutter lang.

Knut Reiersrud i aksjon med Kringkastingsorkesteret.

I sin svært mangfoldige produksjon har Knut Reiersrud gjort én lignende innspilling før. På albumet «Infinite Gratidude» i 2012, der han tolket Schubert og Brahms med TrondheimSolistene. Det er imidlertid ikke et område der han kan øse av ubegrensete kunnskaper.

Familiens blå får

– Jeg vokste opp med at alle rundt meg spilte klassisk musikk. Senere gjorde sønnen min det også. Men jeg har vært familiens blå får. Det syntes det var rart at det kom en der som var så opptatt av bluesmusikk, forteller gitaristen.

Interessen hans for Dvořák begynte med en episode av Reiersruds faste radioprogram «Bluesasylet». Der hadde han besøk av Terje Mosnes, mangeårig musikkjournalist fra Pop-Revyen, NRK, Dagbladet og nå i Jazznytt.

– Vi snakket om svart musikk i kunstmusikken. Han hadde med seg Dvořáks 9. symfoni, som ble skrevet da han var i USA, og som litt romantisk er blitt ansett å være basert på indianske tema. Det er sannsynligvis en feiltagelse. Dette er nok melodier som kommer fra slavene. Noen av dem finner vi igjen i gamle «plantation»-sanger. Arbeidssanger, forklarer Reiersrud.

– Jeg begynte å tenke over dette. Og så går jeg jo her i NRK og lager dette radioprogrammet, alltid forbi Store Studio, og der holder KORK til. Så jeg snakket med dem om at det hadde vært gøy å gjøre en ny versjon, der bandet mitt og jeg fletter inn det vi kan best, og se om de to delene kan møtes.

Sønnen Peder Andreas foreslo Beethoven da han ble spurt om han visste om noe som hadde tempo og som kunne spilles av bandet til far. – Dette er et sint musikkstykke, som visstnok var et oppgjør med Napoleon som han før han hadde hyllet, forklarer Reiersrud.

Albumet har fått tittelen «A New World», etter Dvořáks utgangspunkt. Omslaget er Rene Magrittes bilde «Det falske speil».

– Vi ser gjennom øyet til Magritte, inn i en tid som vil lurer på hvordan vil bli, sier Reiersrud, uten å ville bli for vidløftig i slike tolkninger.

Vorspiel til Eurovision

Det kommer kanskje aldri til å bli uproblematisk å ta for seg den klassiske musikken på denne måten. En distributør i Tyskland ville ikke ha noe med utgivelsen å gjøre.

– De sa at de var redde for å gi ut ei plate med de to mest ikoniske satsene i den klassiske musikken. De trodde at «the classical societies» ville slakte den, og at heller ikke at jazzkritikerne ville sette pris på det.

Knut Reiersrud håper at det før eller siden vil bli mulig å framføre dette verket på festivaler som har kapasitet til å romme hele KORK på scenen. Sjangermessig skulle det som antydet passe inn hos de fleste. Han har for det meste gjort solokonserter det siste året, og også noen opptredener med familien. Hans store verden omfatter også prosjektet «Skjønnhet utenfra», der han sammen med jazzmusiker og operasanger Håkon Kornstad spiller med flyktninger som har kommet til landet.

Konserten med Knut Reiersrud og KORK sendes på NRK2 22. mai, samme dag som Eurovision Song Contest, med tidligere på kvelden.

– Folk får se på dette som et vorspiel, ler Knut Reiersrud.



Mer fra Dagsavisen