Annerledes og imøtekommende - norsk poprock på sitt beste

5

Frøkedal & Familien

Flora

Fysisk Format

Anne Lise Frøkedal har vært en av landets beste artister i poprocksegmentet i mange år, med gruppene Dharma, Harrys Gym og I Was A King, og som medspiller i en lang rekke andre sammenhenger. Hun er fortsatt med i mange band, men har heldigvis tid til å lage disse egne, særegne sangene som skinner minst like sterkt som alt det andre hun er, og har vært med på. Det er tre år siden forrige album, og godt å høre henne igjen. «Flora» er hennes tredje i eget navn, men det første av disse der bandet Familien er en så klart definert enhet at de er ført opp formelt.

[ Anmeldelse: Misty Coast lander silkemykt med «When I Fall From the Sky» (+) ]

Frøkedal og Familien lager fantasifull gitarpop. Dette med gitar er riktignok en forenkling, siden Familiens Olav Christer Rossebø og Ingeleiv Berstad også trakterer mandola, cümbüş og baglamas, akustiske strengeinstrumenter som bidrar til å gjøre sangene varierte. De har feler også, og kommer til å bruke dem! Disse tre spiller dessuten sammen i gruppa Lady Hardanger. Jeg tror at en kombinasjon av de to gruppene kunne vært et spesielt sterkt sceneshow. Tangentspiller Erlend Ringseth har sans for eksotiske keyboards og setter et distinkt preg på Familien. Rytmeseksjonen med Erik Øien (bass), Elisabeth Mørland Nesset og Olaf Olsen (begge trommer) sørger for et fleksibelt fundament.

[ Anmeldelse: St. Vincent lever ut drømmene ]

På tross av sine mange originale påfunn er det aldri sånn at Frøkedal og Familien framstår som kunstig alternative. Det er noe for seg selv, men lager samtidig en gjennomført imøtekommende og trivelig lyd, en lyd som både framstår som smart og moderne, men samtidig har et ekko av klassisk popforståelse. At sangene til Anne Lise Frøkedal holder et forventet høyt nivå er som alltid det aller viktigste.

[ Nancy Sinatra og støvlettene som bare gikk og gikk ]

Albumet er i første omgang bare tilgjengelig på plate, men dukker opp på strømmetjenestene etter hvert. Plateversjonen kommer også med ei forseggjort «Songbok», med tekster og besifringer til sangene, noen forklaringer, og ikke minst hver sang illustrert av Robyn Hitchcock. Den britiske kulthelten har sunget og spilt sammen med Frøkedal ved flere anledninger før, men viser her andre sider av sitt talent. I boka kan vi se at dette er mer enn alminnelig tregrepsrock, noe det også er lett å høre av alle de vidunderlige akkordskiftene som preger mange av sangene. Jeg var solgt allerede under de første taktene av åpningssporet «SØN».

[ Intervju: I Girl In Reds store verden ]

Frøkedal og Familien skiller seg altså ut i mengden, men albumet har også en låt som også stikker seg ut fra deres andre. Tittelsangen «Flora» synges på norsk, som en slags beskrivelse av tidsånden: «Me é midt i idiotane si storhetstid». Hva slags «flora» det er snakk om er ikke helt opplagt, et egennavn, et mangfold, plantelære, neppe det gamle navnet på kommunen jeg kom fra, men det er i alle fall Frøkedal fra en side jeg gjerne ville høre mer av. Anne Lise Frøkedal debuterer i disse dager som forfatter i novellesamlingen «Og alle ting vert nye», og har tydeligvis ordene i sin makt, som det så fint heter. Den dagen hun endelig lager et helt album med sanger på norsk kommer det til å bli en enda større åpenbaring. I mellomtiden skal vi igjen vi være mer enn glade for det vi har fått her.