Kommentar

Ingen scene for meningsutveksling

Teateret har gått fra å være en levende arena der også gjesping, oppgitte sukk og forvirring er vanlige reaksjoner hos publikum, til å være et digitalt tilbud som alle er tvers igjennom fornøyd med. Kan vi være fornøyd med det?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I disse dager lanseres den tredje nyproduserte strømmingen dette året fra Nasjonalballetten, «Balanchine/Bournonville». Operaens tilbud til sitt publikum er ett av de digitale scenekunstalternativene vi får fra de største scenene i Oslo. For mens region- og turnéteatre har fått spille live teater så godt som hele sesongen, er det dessverre fortsatt lukkede dører i hovedstaden. Operaen går for gratis strømmeforestillinger, andre teaterhus som Det Norske Teatret og Nationaltheatret, tar en liten «billettpris» for sine strømmetilbud.

De digitale teatertilbudene får de store institusjonene til å satse på trygge, publikumsvennlige kort. Fra Nationaltheatret har vi blant annet fått «Historien om den kjempestore pæra» og «Vildanden». Det Norske Teatret har sendt «Slåttekar i himmelen» og «Tante Ulrikkes vei.» Ved Operaen har de benyttet anledningen til å produsere og sende helt ferske ting, som de nyskapte koreografiene i «Faun/Boléro» og en nyoppusset versjon av «Onegin». Men de har også valgt å sende sin enorme publikumssuksess «Swan Lake» fra 2014. Det er blandede årsaker at teatrene har valgt som de har valgt blant forestillinger, blant annet handler det om rettigheter. Men det er allikevel ganske tydelig at man har valgt ut kritiker- og publikumsfavoritter, forestillinger som ikke opprører noen. Her skal publikum først og fremst underholdes og få et kulturelt tilbud i en vanskelig tid.

Man skal ikke kimse av folks behov for vakre kunstopplevelser i en tid som kan være usikker, krevende, kjedelig eller tung – eller alt på en gang. Og flere av de digitale scenekunsttilbudene, som Nasjonalballettens, har jo vært visuelle opplevelser av så sterk karakter at skjønnheten når langt utover PC-skjermen. Så har da også tilbakemeldingene fra publikum, både til Operaen og de andre store scenehusene i hovedstaden, vært mange og svært positive. I motsetning til hva man iblant kan høre dersom man går på en «vanlig» (altså live) teaterforestilling i byen.

«Slåttekar i himmelen», et samarbeid mellom Det Norske Teatret og Teatret Vårt i Molde er en av forestillingene som ble tilbudt som digital opplevelse da teatrene stengte.

For der er det ofte en del skeptiske stemmer å høre i foajeen, selv på kritikerroste og utsolgte forestillinger. Det er de som ikke skjønte selve forestillingen, eller de som ikke forsto at den var ferdig. Noen lo ikke av det som skulle være morsomt, og noen fikk kanskje ikke stort ut av det de så selv om det forstod det. Jeg har også vært på en forestilling der applausen av ukjente årsaker uteble. Og så er det jo de mennene som sovner i salen ved siden av sine kulturinteresserte koner. Et vanlig publikum er langt fra noen konsensuspreget forsamling. Nå derimot, er folk strålende fornøyd med det lille de får. Men strålende fornøyd er ikke alltid det beste.

Det er selvsagt viktig og veldig hyggelig for teatrene å få så mange positive tilbakemeldinger. Det holder dem oppe i en tøff tid, de får noen inntekter, og de opprettholder kontakten med sitt publikum slik at de kan være tryggere på at de kommer tilbake når dørene åpner igjen. En del av de digitale forestillingene har samlet et større publikum enn man ville klart i en teatersal, og forestillingene har også nådd ut til flere i et geografisk perspektiv. At du nå kan se forestillinger fra Operaen eller Nationaltheatret i Lofoten eller i Sunndalsøra, er jo gledelig. Og det er ingenting jeg unner teatrene mer nå enn å få et større publikum, i tillegg til å holde på det de allerede har. At flere av hovedstadsscenene har vært gode til å omstille seg og har levert gode digitale versjoner av scenekunsten er noe de skal si seg fornøyd med. Slik har de også kunnet holde de som jobber ved teatrene i aktivitet.

«Vildanden» er blitt strømmet fra Nationaltheatret.

Samtidig er det noe merkelig og ubehagelig ved at publikum bare er fornøyde med det digitale teatertilbudet og at tilbudet ikke skal røske ved oss på noen måte. Det er unektelig noe glatt og strømlinjeformet som har lagt seg over de store Oslo-scenene denne våren. Særlig med tanke på at de i en vanlig sesong ofte har flere litt vanskelig tilgjengelige og utfordrende forestillinger på programmet. Nå er det som sendes ut av oppsetninger stødige valg som appellerer til et stort publikum, og det som eventuelt måtte være av kritiske og undrende stemmer blant de som ser på, forblir i deres egne stuer. Kanskje er folk nå så understimulerte på sosiale og kulturelle impulser at de er lykkelige for den lille biten med scenekunst de kan få. Derfor blir de kanskje ikke så kritiske heller. Eller kanskje føler folk at dette ikke er tiden for å klage på det de tross alt får.

En av kunstens viktigste egenskaper er å få oss til se ting på nye måter, ikke akseptere vedtatte sannheter og gjøre oss til kritiske, selvstendig tenkende mennesker. I dette ligger det at vi også blir eksponert for kunstuttrykk vi ikke liker eller ikke forstår. I en situasjon som allerede er preget av at alle skal gjøre det samme og ikke stille spørsmål eller opponere mot myndighetenes bestemmelser, er det plagsomt og problematisk at heller ikke meningsutvekslinger om scenekunsten oppstår. Når det i tillegg er få kritikere som stiller på det lille som er av nyproduserte forestillinger, blir det lite diskusjon og uenighet også i mediene. Men uenigheter, friksjon og diskusjon er essensielt for alle kunstarter. Det er slik kunsten kan utvikle seg. Og det er slik vi kan utvikle oss som mennesker; gjennom uenighet og samtale om felles opplevelser. Derfor er dagens digitale teatertilbud problematisk, både for kunsten selv, men også for oss som publikum. For så lenge vi er fornøyde, kommer vi oss ikke videre.

Nå ser det heldigvis ut til at teaterdørene muligens åpnes litt på gløtt igjen før sommeren. Og når de som har greie på dette med pandemier og smittetall, sier at høsten ser langt bedre ut enn denne våren har vært, må vi anta at vi om få måneder kan glede oss til at hovedstadens teaterhus åpner dørene enda mer. Og ikke bare det: Da kan vi også være både uenige og litt misfornøyde igjen.