Kultur

Folk og røvere i skjønn harmoni

I Folketeaterets Kardemomme by er det veldig godt å bo – alle har det deilig, og det er fort gjort å sette idyllen i halsen.

4

TEATER

«Folk og røvere i Kardemomme by»

Av Thorbjørn Egner

Regi: Lars Jacobsen

Koreografi og regiass.: Thea Bay

Med: Elias Holmen Sørensen, Ingar Helge Gimle, Siren Jørgensen, Ola Magnus Gjermshus, Lars Henrik Aarnes, Hans Magnus Rye, Kirsti L.M. Andersen, Øyvind Boye Løvold, Sigurd Martinussen, Cornelia Børnick m.fl.

Folketeateret

Vi har de siste tiårene blitt vant til å se både oppdaterte og sprelske versjoner av Thorbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemomme by. Utover på 90- og 2000-tallet har det som kjent blitt en god del av disse. På Nationaltheatret har vi flere ganger sett en flørtende fru Bastian til oppjazzet Egner-musikk, og Riksteatret satte i 2008 opp en versjon med flere svarte skuespillere, Kamomilla ble spilt av en skuespiller med Downs syndrom og Kardemomme by lå i Marokko. Og slik vil vi i dag at teatret skal være; inkluderende og en speiling av det mangfoldige samfunnet vi lever i. Når Folketeateret nå har overtatt rettighetene fra Nationaltheatret til å spille «Folk og røvere…» og «Hakkebakkeskogen» på stor scene i hovedstaden, er det på helt andre premisser enn å utvide perspektivet på Egners univers.

Folketeaterets intensjon er å bevare tradisjonen etter Egner så godt det lar seg gjøre, og de søker seg «tilbake til de opprinnelige ambisjonene og vyene til Thorbjørn Egner». Det kan virke som de er på jakt etter å få et så perfekt eller riktig resultat som mulig, og i forsøket mister de noen viktige biter på veien.

Heldigvis er ikke Folketeaterets oppsetning blitt noen blåkopi av Egners opprinnelige fortelling og univers. Et levende teater må bidra med noe eget, og det kunstneriske teamet ved Folketeateret har laget sitt eget konsept for denne oppsetningen av fortellingen om livene i Kardemomme by. Om dette konseptet er det ideelle, kan imidlertid diskuteres. Det oppleves som noe glatt og romantisk, og de som har beskyldt det opprinnelige Kardemomme by for å være i overkant idyllisk, kan denne gangen komme til virkelig å sette idyllen i halsen. Kroneksempelet på romantisering ser vi når lille Kamomillas pianospill og sang munner ut i ballettinspirert dans med to amorøse par på scenen som det er vanskelig å få til å passe inn i historien. Men vakkert er det jo. Og det er den vakre linjen Folketeateret har lagt seg på – både på godt og vondt.

Musikalsk slår de på stortrommen, med feiende flotte arrangementer av Egners kjente sanger, fremført av et ikke så stort, men allikevel energisk orkester. Sangarrangementene er også fine, selv om de aldri er spesielt dristige, og ensemblet er spekket med gode sangere. Denne musikalske oppfriskningen av stykket er en glede å få med seg.

Det er allikevel noe som ikke fungerer, noe som gjør det litt dødt, og det er innstuderingen av karakterene. Den er merkelig generell. Røverne (Ola M. Gjermshus, Lars H. Aarnes og Hans M. Rye) er røvere i en fin trio, men de har ingen individuelle trekk. Mangel på individualitet gjelder også for sentrale skikkelser som fru Bastian (Kirsti L.M. Andersen) og Barberer Sørensen (Sigurd Martinussen) som i utgangspunktet har potensiale til å bli morsomme karakterer. Ikke engang erfarne og dyktige Siren Jørgensens stramme tante Sofie har mer indre liv enn en papirdukke. Den eneste innbyggeren i denne Kardemommebyen som har et snev av personlighet, er Elias Holmen Sørensens politimester Bastian. Han dukker opp med verdens blideste ansikt, fomler seg igjennom arrestasjoner og regler og ville nok klart seg dårlig i livet om ikke fru Bastian var den smartere i husstanden. Holmen Sørensen får fabelaktig mye ut av sin karakter, og han er en sann fryd å følge med på. Han fargelegger aldri karakteren utenfor strekene, for dette konseptet tillater ikke det, men vi aner at Bastian har både følelsesliv, en og annen livserfaring og noen tanker. Det er mer enn hva man kan si om resten av persongalleriet, som er nærmest overveldende ensartet og flatt.

Men alt ser jo veldig pent ut i alle fall, og i de store, koreograferte sangnumrene tar «Folk og røvere …» nærmest skrittet ut av tradisjonell barneforestilling og over i musikalsjangeren. Scenebildene med tivoli, marked og sirkus er forlokkende, varme og fargesterke, og om ikke Kardemomme by har vært et magisk sted før, så blir det i alle fall det i nettopp disse scenene.

Jeg er ikke blant dem som synes Kardemommes sosialdemokratiske og konfliktsky idyll egentlig er et problem, og barn som møter denne fortellingen i barndommen kan fint bli kranglefanter eller stemme politisk radikalt den ene eller den andre veien som voksne. Men jeg er for et levende teater, for karakterer med mer enn én side, og for at scenekunsten ikke skal være kun statisk og konserverende. I jakten på et perfekt og riktig resultat hender det at en del av den levende kunsten går tapt. Og akkurat det er det som har skjedd med Folketeaterets versjon av «Folk og røvere i Kardemomme by».

Mer fra Dagsavisen