Kultur

Anmeldelse: Da Erlend Ropstad kom med brennende nytt album måtte alle være stille

Erlend Ropstad blir større og større for hvert album. Dette vil vi gjerne se igjen på konsert snart!

6

Erlend Ropstad

Da himmelen brant var alle hunder stille

Indie


Der er ikke ofte vi ser noen erobre er større publikum så sakte, men sikkert som Erlend Ropstad har gjort siden han begynte å synge på norsk. I denne delen av diskografien er dette hans sjette album på åtte år, så det har ikke vært mange pauser i denne opptrappingen heller.

«Da himmelen brant var alle hunder stille» er Erlend Ropstads første studioalbum på selskapet Indie, som vi ellers forbinder med den hardeste delen av rocken. Det nye albumet har vært utsatt siden i fjor høst. Som ventelytting fikk vi i stedet et utmerket konsertopptak fra hans helt alene-konserter i fjor sommer. Det er godt å høre at verden nå går litt videre framover. Og når den åpner igjen på ordentlig må en konsert med Erlend Ropstad komme høyt på lista over nødvendige prioriteringer.

«En sang om en hund», setter albumet i gang med et herlig skurrende bråk. Teksten er like hektisk som musikken, hvileløs og utålmodig i sin fortellerstil. Er dette virkelig en sang om hund, eller en sang der en sang om hund en del av innholdet? Lyrikken setter fantasien i sving, siden Ropstad sjelden kommer med overtydelige fortellinger. Dette viser han igjen i tittelsangen «Da himmelen brant var alle hunder stille». Han har en egen evne til å bygge opp foruroligende dramatikk. Her er den foruroligende apokalyptisk intens. «I ly av mørket» forteller heller ikke veldig konkret hva som foregår, men det høres ut som det står om livet.

Romantisk når det nye albumet sitt høydepunkt i «Liste over ting jeg er dårlig til uten deg». «Det er vår stillhet jeg behøver» er den nærmeste vi kommer noe som ligner på lettere tilgjengelig radiopop. Her synger Ropstad «dette bandet er et kraftverk/Musikken oksygen». I den neste låten blir dette ettertrykkelig understrekt. Jeg hører allerede allsangen runge i «Svevde høyt der oppe», med den høystemte oppfølgingslinja «aldri kom jeg meg ned». Basert på hans skitneste gitarriff høres det ut som hard rock med høy popteft.

Ropstad har en stemme som er fullt på høyde med det harde uttrykket, som selvfølgelig også blir forsterket av hans karrrrakterrrrritiske skarre-R. Bandet skal også få sin rettmessige ære for resultatet, med Mattias Hellberg på gitar, Per Trobo på bass og Gunnar Sæter på trommer. Ropstad har produsert albumet sammen med Roar Nilsen, som også står for effektive strykerarrangementer på flere av sangene.

Det kommer noen stillere stunder her, først med en nydelig duett med Hanne Kolstø i «Bli her». Saktmodig som en salme, vakker som bare dét. «En fin dag» har også mer atmosfære enn trøkk, med en tankefull kontrast mellom eget hverdagsliv og utsatte liv på flukt, og en konkret plassering av ansvar der han rimer «overlevelsesdrakt» med «menneskeforakt». Albumet slutter med pianoballaden «Sånn her kunne det visst også bli», følsomt akkompagnert av strykerne, slik at man kan seg slå seg litt til ro etter alle de harde prøvelsene.

I disse Spellemann-tider kan vi godt gjenta at Erlend Ropstad i årenes løp i tur og orden har vært nominert i klassene for viser, pop og rock, og at dette på sitt vis tydeliggjør utviklingen hans. Det må også legges til at han aldri har vunnet noe etter noen av disse nominasjonene, heller ikke de to gangene han var nominert som beste tekstforfatter. Dette får noen være så snille å rette opp i til neste år. Det kan riktignok hende at andre kommer til å lage bedre plater enn dette i løpet av året. I så fall kan vi bare glede oss.

Erlend Ropstad cover


Mer fra Dagsavisen