Kultur

Når kunstsminken renner av

KOMMENTAR: Kunstverdenen ligger åpen for spekulanter av mange slag. Werner Jensen-saken er bare toppen av isfjellet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Da NRK søndag avslørte at Kunsthuset Fineart Samtidsgalleri på Frogner i Oslo i over 20 år har skal ha solgt malerier av den ikke-eksisterende kunstneren Werner Jensen, ble det raskt debatt på sosiale medier. Politiet har beslaglagt over 200 kunstverk av «Werner Jensen» og to andre kunstnere. Hvis dette blir dømt som svindel, er det i så fall riktig av politiet å destruere bildene? Og hvor alvorlig er den påståtte svindelen?

Kunstmarkedet er totalt uregulert. De seriøse aktørene forvalter verdier i millionklassen. Forskjellen på to malerier av samme størrelse, i samme teknikk og med samme type motiv kan være flere hundre tusen kroner. I enkelte tilfeller snakker vi om millioner. Forskjellen ligger i kunstnerens navn og renommé. Drømmen om å tjene raske penger legger kunstmarkedet åpent for svindlere som enten forfalsker berømte kunstnere, eller aktører – som i dette tilfellet – bygger opp en kunstneridentitet på det som virker å være falske premisser. Hvis du ikke er ekspert, er det veldig vanskelig å skille skitt fra kanel.

«Kunstneren» bak Werner Jensen-maleriene heter egentlig John Erik Hedemark. Det er han som driver galleriet et steinkast fra Bygdøy Allé i Oslo. I NRK-reportasjen innrømmet Hedemark at det var han som har laget Werner Jensens abstrakte malerier. Han innrømmet også at han står bak kunstnernavnet Knut Ohlesen, som lager konkrete malerier med klart avgrensede, skarpskårne former. Bilder som kan minne om Hanne Borchgrevink eller Piet Mondrian. I tillegg mistenker politiet at Hedemark også er fotografen Erik Krohn.

Hedemarks forsvar er at alle tre er pseudonymer. Han sier at det verken er ulovlig eller uvanlig å operere med kunstneralias. På Facebook har profilen «Werner Jensen Artist» lagt ut en lang forsvarstale der han lister opp en rekke kunstnere, forfattere, musikere og skuespillere som er kjent under et annet navn enn deres eget.

Alt hadde vært greit hvis det var tilfelle det Hedemark påstår. Men saken er at han, så vidt vites, ikke har fortalt noen at kunstnernavnet er et pseudonym. Han skal angivelig ha produsert fiktive CVer for sine kunstnere. Der står det, ifølge NRK, at Werner Jensen skal ha solgt malerier til flere store konsern, han skal bo i Berlin, og han skal ha vist bildene sine på utstillinger i utlandet. Ifølge NRK og politiet er alt dette feil. Politiet har fått 16 anmeldelser om Werner Jensen-kunsten. Det vil antagelig komme mange flere.

Når du som gallerist har malt bildene selv skal du ikke lyve kundene opp i ansiktet og gi dem en CV som kan vise seg å være en stor løgn. En kunstners rennommé og pris øker med antall utstillinger i internasjonale sammenhenger. Galleriene og museenes prestisje smitter over på kunstneren.

Ut fra det som ble vist i NRK-reportasjen er min vurdering at Werner Jensen-maleriene er av middelmådig kvalitet. Jeg har ikke sett maleriene i virkeligheten, men avhengig av størrelsen vil jeg anslå at tilsvarende amatørmalerier selges for mellom 2-3.000 og 10.000 kroner. For den prisen som oppgis i NRK-reportasjen kan du få malerier av veldig mye dyktigere og reelt anerkjente kunstnere.

Det er lett å bli lurt. De senere årene er abstrakt kunst av den typen Hedemark skal ha laget i Werner Jensens navn, blitt veldig populært. Modernistisk kunst kom sent til Norge. Da pionerer som Jakob Weidemann, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen introduserte abstrakt og konkret kunst i Norge på 1950- og 60-tallet, var den folkelige interessen ikke-eksisterende. Rundt tusenårsskiftet skjedde det et skifte. Abstrakt kunst er blitt allemannseie. Når du som en vanlig kunstkunde gjerne vil ha et maleri over sofaen, men verken har kunnskap eller erfaring, da er det lett å bli lurt.

Gallerinavnet er en historie for seg selv. Kunsthandlere generelt har et dårligere rykte enn seriøse gallerier. Derfor har Hedemark sminket galleriet grundig. På skiltet utenfor galleriet står det «Kunsthuset Fineart Samtidsgalleri». Det korrekte navnet er «Galleri Berntsen Kunsthandel & Kunsthuset Fineart AS». Navnet ble antagelig forandret i 2017 eller 2019. (Galleriet har ikke svart på Dagsavisens henvendelse, red. merk.) Navnet trekker godvilje fra den høyt ansette kunst- og antikvitetshandelen Kaare Berntsen, som ble nedlagt i 2014, og landets største galleri, Fineart på Tjuvholmen i Oslo.

John Erik Hedemark er uskyldig til det motsatte er bevist. Men Kapital avslørte allerede i 2016 at han drev en tvilsom praksis med «Werner Jensen»-maleriene, under navnet H7 Kunsthuset Samtidsgalleri. Firmaet eksisterer ikke i Brønnøysundregisteret, men navnet står på et A4-ark som er limt opp på galleridøren. Uansett, maleriene er ekte nok, uavhengig av hvor gode eller dårlige de er. Selv om CVen blir bevist å være et falsum, er det opphavsrettslig galt å destruere maleriene.

Det fine med denne saken er at politiet tar kunstmarkedet seriøst. Når de går til det skritt å beslaglegge flere hundre kunstverk og tar ut siktelse for bedrageri, da retter de søkelyset mot skyggesiden av kunstomsetningen. Fordi de potensielle gevinstene er så enormt store, er også mulighetene store. De mest vellykkede kunstbedrageriene har vi antagelig ennå ikke hørt om. Werner Jensen-saken er langt fra den verste vi har sett, men den viser hvor lett det tilsynelatende kan være å lure et stort antall kunstkjøpere. Men så er også fallhøyden stor. Sminken renner av galleristkunstnerens ansikt i strie strømmer.