Kultur

Nostalgisk gjensyn med de første norske krimseriene: Bedre enn man skulle tro

Noen ganger blir det mer enn nok tidsriktig TV-krim fra utlandet. Da er det godt å kunne gå tilbake og se de lokale detektimene fra gamle dager.

Denne saken ble publisert første gang i 2021.

Nettspilleren til NRK tilbyr et gjensyn med de første krimseriene som ble laget i Norge. Bilder fra en annen tid, til å begynne med i svart/hvitt, der folk drakk pjoltere, røyka i stua, gikk på danserestauranter og ikke alltid hadde telefon. I hvert fall ikke i lomma.

Detektivene sendte telegrammer, og framkalte film. Så hvordan fikk man tak i sine etterforskere, hvis noe hastet mens de var ute og etterforsket, for eksempel i et arbeidsliv med pinup-bilder på alle vegger? Jo, hvis detektiven for eksempel hadde sagt at han skulle besøke et vitne på sykehuset, så ringte man sykehuset, akkurat da detektiven passerte vaktrommet. Krimseriene i gamle dager var på grensen til usannsynlige!

En av de beste tingene med disse seriene er, på samme måte som i filmene om Olsenbanden, gjensynet med et Oslo som er forsvunnet, på vondt og godt. Nydelige bymiljøer er borte, men også tida da folk kjørte der de ville, parkeringsplassen var der man fant det for godt å sette fra seg bilen, og bilbelter tilsynelatende var mest til pynt.

Bernhard Borge, Henki Kolstad og «Taxi»

Den første av disse norske seriene var «Taxi», fra 1969. Her møtte vi Henki Kolstad som drosjesjåføren Onkel Oscar, som dumpet oppi den ene saken etter den andre på sine turer rundt i byen. – Ikke før ruller han inn på TV-skjermen så skjer det noe, sa Henki Kolstad i et intervju med Arbeiderbladet. Han hadde inntrykk av serien var en slags kosekrok, men hadde ikke sett den selv, siden han sto på teaterscenen på lørdagskveldene. For dette er også noe som er verdt å minne om: Skulle man få med seg seriene som «alle snakket om» måtte man sette seg foran fjernsynsapparatet på det aktuelle tidspunktet den ble sendt. Ikke engang videospillere var oppfunnet. Det er også rart å se TV-anmelderne kommentere løsningen på sakene etterpå. Spoiler-begrepet var ukjent, dette var ikke var noe man kunne se senere, noen gang.

Henki Kolstad på oppdag i TV-serien "Taxi". Passasjeren vet det ikke, men han skal snart dø.

«Taxi» var skrevet av André Bjerke under pseudonymet Bernhard Borge, over 25 år etter at han ga ut de klassiske bøkene «De dødes tjern» og «Nattmennesket». Sammen med Harald Tusberg, som var kongen av TV-underholdning på 60-tallet. De hadde allerede øvet seg med en serie som het «Kriminalgåten», som også kan sees i nettspilleren til NRK i dag. Dette var kortere fortellinger, mellom 12 og 30 minutter, der seerne ble invitert til å forsøke å gjette løsningene. Prøv selv, for eksempel når Willie Hoel og Nora Brockstedt er «Olga og Jens», bønder i byen blant lurendreiere og fusentaster.

«Taxi» er fortsatt i svart/hvitt, og gir en god nostalgisk noir-stemning. Replikkene er ofte teatralske, men handlingene holder mål. De er faktisk intrikate nok til at hver fortelling godt kunne vært strukket ut til seks episoder, etter dagens standard. Her gikk de unna på tre kvarter, med store forenklinger i framdriften. Som 12-åring var jeg svært imponert. Det ser faktisk ikke så verst ut i dag eller.

«Helmer og Sigurdson»

Den første episoden av «Taxi» het «Det lukkede rom». Dette er en variasjon over en av de mest fascinerende krimgåtene, der en person blir funnet død inne i et rom med alle utganger stengt innenfra. Her med en ekstra fiffig løsning, med en salgs dobbel tolkning av begrepet. Den neste episoden het «En pose reker», og var, om mulig, enda mer bemerkelsesverdig. Her handlet det om narkotikaproblemene i hovedstaden, som man altså har kriget mot i over 50 år, uten nevneverdig framgang. Her er glimt fra et heftig klubbliv, der det må sies at danserne ser mer troverdige ut enn de rusede gjestene ved kafebordene. Et etterfølgende strandtreff maler ut rusmiljøet på sitt mest avskrekkende. Fikk de virkelig klarert «A Day In The Life» med The Beatles til disse scenene, eller tok de seg bare til rette?

Det ble med én sesong av «Taxi», selv om suksessen var stor. Vi spoler seks år fram, til fargefjernsynet, og serien «Helmer og Sigurdson», som ble den beste i sitt slag her i landet. Alf Nordvang og Anders Hatlo spilte de to etterforskerne i Oslo-politiet. Det første fortellingen, skrevet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, er «Nitimemordet». Her dør en bankmann på direkten under et besøk hos programleder Kjell Thue i «Nitimen», som var et populært radioprogram for 50 år siden. Og den dag i dag, når vi først snakker om årene som har gått.

Helmer (Alf Nordvang) og Sigurdson (Anders Hatlo) på forbryterjakt.

«Helmer og Sigurdson» fikk holde på i fem år, med vekslende aktivitet. Den siste fortellingen i serien er spesielt god, «Mysteriet Ruth Vang» fra 1981. Det som kan oppfattes som gammeldags i formen er innholdsmessig like aktuelt som før. – Det er det som er årsaken til hushaivirksomheten her i byen. Folk er så desperate etter å få tak over hodet at de går med på hva som helst, sier Helmer til Sigurdson. Ruth Vang spilles forresten av Bente Børsum, som 41 år senere strålte i «Exit 2».

«Dumbo og Maskefjes» av Gunnar Staalesen

I 1993 kom den første TV-serien med etablerte figurer fra kriminallitteraturen. «Dumbo og Maskefjes» var Gunnar Staalesens første detektiver. «Rygg i rand, to i spann» begynner med at et postkontor blir ranet. Bare det med postkontor oser av gamle dager. Jeg kan nemlig fortelle eventuelt yngre lesere at postkontoret også var et sted der man sendte og mottok penger, som en slags bank, før også bankfilialene forsvant. Samtidig møter vi en av standardfigurene i klassisk krim, den nysgjerrige gamle damen (Wenche Foss) som ser en nabo bli drept gjennom vinduet. Da har vi det gående.

Inn i dette kommer etterforskerne med kallenavnene Dumbo (Frode Rasmussen) og Maskefjes (Helge Jordal). Er Maskefjes’ tone overfor kvinnelige vitner og kolleger ment som en parodi på slike framtoninger, eller ble dette oppfattet som en barsk omgangstone den gangen? Hele persongalleriet er karikaturer, aller mest Jon Eikemo som strilen fra striten, en forfyllet tyster. En diametral motsetning til Eikemos fremstilling av den tause og trauste kriminalassistenten i «Taxi». Det er også en attraksjon i seg selv å se byen Bergen i en hovedrolle i et TV-drama.

Dumbo (Frode Rasmussen)  og Maskefjes (Helge Jordal) på vei til å ta seg en pjolter.

Når alt er sagt og gjort går Dumbo og Maskefjes forbi en liten bokhandel. Sånne fantes også i gamle dager. Her er bøkene til Gunnar Staalesen stilt ut i vinduet. – Det var krimforfatter man skulle vært. De soper jo inn penger, sier Dumbo. – De er nåkken jævla påfunnmakere. Virkeligheten overgår de alle sammen, mener Maskefjes. Om dette strides likevel ennå de lærde.

Thygesen og Detektimen

Det er mange andre historiske krimserier tilgjengelig i arkivet til NRK, blant annet den eksplisitte påskefortellingen «Rød snø» fra 1985. NRKs rettigheter til å vise egne serier gjelder bare fram til 1997. Den nyeste tilgjengelige er «Thygesen», basert på Jon Michelets «Panamaskipet», i regi av Morten Kolstad, som også sto bak «Taxi» og deler av «Helmer og Sigurdson». Serien begynner med at Thygesen er på hytta i Telemark. Her oppsøker han den lokale landhandelen, der innehaveren også byr på en tår for tørsten. Han spilles av Henki Kolstad. Her får jeg lyst å sette min egen fantasi i sving, og finne ut hvordan Onkel Oscar fra «Taxi» endte her, 35 år etter.

Jeg tror ikke disse seriene skal anbefales for eventuelle yngre lesere, som er vant til en annen visuell estetikk, og en nyere, mer saktegående fortellerteknikk. Dette er for alle oss som har gode minner fra en tid da «Detektimen» på fredager var den eneste i sitt slag, og man tok det man fikk servert, også tilbehøret, enten det var en pjolter, eller en kopp kaffe og et godt stykke swissrull med krem.

Mer fra Dagsavisen