Tomm Kristiansen: – Jeg har alltid følt at livet er best i Afrika

Dette intervjuet med Tomm Kristiansen ble publisert påsken 2021. Søndag 6. november 2022 meldte familien til Kristiansen at NRK-profilen døde.

Vi står utenfor en ruvende blokk på Enerhaugen noen dager før påske, og ringer et mobilnummer. Vi får ikke noe svar. Så rart, vi hadde jo avtalt å møtes nettopp her? Har han forsvunnet? Men der kommer en velkjent skikkelse brått rundt et hjørne, og det er nesten så vi får lyst til å utbryte: «Mr. tidligere Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen, I presume?»

Populære podkaster

[ Blodfersk krim hele påsken ]

Men vi gjør det ikke, konstaterer bare at vi ble litt for inspirert av et gjenhør med en tidligere episode i NRKs podkastserie «Tomms afrikanske fortellinger», som i sin helhet var viet den klassiske, men mørke og sammensatte historien om hvordan journalisten Henry Morton Stanley fant den savnede dr. David Livingstone ved Tanganyikasjøen i 1871, og etter sigende møtte ham med ordene «Dr. Livingstone, I presume?».

– Jeg har laget to serier med podkaster, og jeg begynte med det like før jeg gikk av med pensjon i NRK, skarrer Kristiansens på sitt blide sørlandsmål.

– De ble av en eller annen grunn veldig populære. Det ble 200.000 klikk og sånt, og det er jo ganske mye, sier den pensjonerte Afrika-korrespondenten beskjedent. Skjærtorsdag er han klar med den første av fem nye episoder, der tre kommer i påsken. De skal selvsagt alle handle om Afrika, kontinentet Kristiansen falt fullstendig for da han kom dit første gang, på jobb for NRK.

Jeg falt pladask da jeg kom til Harare i 1990.

—  Tomm Kristiansen

– Ja, jeg falt pladask da jeg kom til Harare i 1990. Folka, naturen, frodigheten, eventyret … det å oppleve noe som er helt annerledes, noe som samtidig er så vakkert, godt og vennlig, sier Kristiansen, som lengter ekstra mye til Afrika denne påsken. Ikke bare er det over et år siden han var der sist («jeg pleier å dra dit minst 2–3 ganger i året), men hans kone Sharon befinner seg også der, i hans andre hjemby Cape Town i Sør-Afrika.

Den siste 70-årsdag

Etter at Kristiansen vel hadde feiret sin 70-årsdag i januar i fjor og ble pensjonist, var planen å tilbringe halve året i Cape Town, og så få kona oppover til Norge i sommerhalvåret. Pandemien satte en stopper for det.

– Det er rart å tenke på at jeg hadde minst 100 gjester i 70-årsdagen min i januar. Det var antakelig den siste 70-årsdag som ble feiret i Norge! Så dro jeg ned til Cape Town, men det tok jo ikke lange tida før pandemien kom og statsministeren kalte alle nordmenn i utlandet hjem. Jeg tenkte: «Jeg må vel dra hjem, da». Jeg visste jo ikke hvordan det ble hvis epidemien ble helt vill der nede, og jeg ble sittende sjuk i Cape Town, sier Kristiansen, som har holdt seg frisk, men syns han lever et unaturlig liv akkurat nå, stuck som han er her på Enerhaugen.

– Det å bare være her i Norge … Det er jo luksus, for jeg har jo ikke noe dårlig liv i Norge, og alt går jo på skinner. Men jeg har alltid følt at livet er best i Afrika, på tross av alt som ikke er i orden der. Ja, de har vanskeligheter og fattigdom, men også livskvaliteter som jeg ikke greier å gjenskape andre steder, sier Kristiansen.

[ Dette er koronaårets beste krimbøker ]

Hard lockdown

Nå ble jo epidemien ganske «vill» i Sør-Afrika, som i perioder har hatt de høyeste registrerte smittetallene i Afrika. Kristiansens kone måtte stenge barnehagen hun driver, og satt over et halvt år innesperret hjemme i en hard lockdown, der hun bare fikk stikke ut og handle mat et par ganger i uka. Han har ikke kunnet reise til henne, og hun har ikke kunnet reise til ham. Det vil si, hun kom til Norge i jula, og ble plassert på karantenehotell. Kristiansen rykket ut i mediene og kritiserte innreiserestriksjonene, men ting ordnet seg til slutt. Hun fikk «sone» karantenetiden hjemme hos ham på Enerhaugen.

– Hun overnattet en natt på hotell, og så ble hun løslatt, smiler Kristiansen, som håper han får henne oppover til sommeren. I mellomtiden må han bare bli her i Norge, og lage podkaster fra blokkleiligheten i 12. etasje.

– Dette ble jo kåret til Norges styggeste blokker i Nitimen en gang, sier han konverserende, og virker ikke det minste fornærmet over dette. Tvert imot bobler han nesten over av godlynte anekdoter om strøket her, som i dag framstår både vårlig og idyllisk, med sol, fuglekvitter og små barns latter på lekeplassen. Ser vi den katolske kirken rett der borte, St. Hallvard, ser vi hvordan taket er som en omvendt kuppel, slik at det er som om det er Gud som bøyer seg ned mot menneskene, og ikke menneskene som strekker seg mot Gud? Og vet vi at i femte etasje der bodde en gang en biskops hemmelige elskerinne, og at hun pleide å tenne en rød lampe i vinduet når kysten var klar?

– Et åpent sinn

Det er som om Tom Kristiansen kan porsjonere ut en liten historie om alt vi ser rundt oss, og det er vel egentlig det han har gjort hele sitt yrkesliv som journalist: Samlet på historier. Og da særlig om Afrika. Han har reist på kryss og tvers i Afrika i over 30 år.

– Jeg har reist rundt i Afrika med et åpent sinn. I stedet for å le av alt som virker annerledes, dumt eller upraktisk, så finner man ofte ut at det er gode grunner til at folk gjør som de gjør. Dette er et kontinent fullt av sensuell glede. Men så blir du drittlei alt som ikke er i orden, så drar du hjem til Norge. Så går det et halvår, og så må du bare ned igjen, sier Kristiansen.

– Når du reiser i disse landene, og snakker med patriarker, høvdinger, politikere og vanlige folk, så får du høre så utrolig mange historier. Dette er et kontinent som er full av legender og fortellinger, som kanskje er sanne, som kanskje ikke er sanne, men som alle har det ved seg at de er steika gode historier, sier Kristiansen, som gir oss en liten smakebit på første episode, som skal handle om Etiopia.

– Du har den historien om dronningen av Saba fra Jemen, som drar til Jerusalem. Hun er blitt rik av å selge røkelse og myrra til Jerusalem og mange andre steder. Der treffer hun den vise kong Salomon. Hun blir gravid, og de får et barn som heter Menelik. Han blir senere sendt over Rødehavet til Afrika, hvor han oppretter et rike som vi i dag kaller Etiopia. Alle de 250 keiserne som har vært i Etiopia, de altså stammer fra dronningen av Saba og kong Salomon. Sånne historier skal jeg fortelle, sier Kristiansen.

Om Gud

Kristiansen greier ikke la være å komme med et par podkast-frampek til: Han kommer til å undersøke hvordan to av Moses` steintavler kan ha havnet i en kirke i Etiopia. han vil fortelle om den tidligere sørafrikanske presidenten Jacob Zuma, som klarte å plyndre statskassa for 200 milliarder kroner, og om biskop Desmond Tutu, som hevder at Gud er en svart kvinne.

– «She is black», sa Tutu. Han mente at alle de egenskapene vi tillegger Gud, passer best på en kvinne. Og hvis det er slik at Gud er på de fattiges side, så er han på de svartes side. Dette er teologi du ikke lærer på Menighetsfakultetet, for å si det mildt! flirer Kristiansen, som selv har den mektige Grønland kirke midt i synet straks han kommer ut av blokka si. Hadde det ikke vært for pandemien, hadde han garantert gått dit i påsken.

– Ja, er du gæren, det er jo i påsken da man skal gå kjerka. Påskebudskapet har en enorm sprengkraft, mener Kristiansen, som regner seg selv som troende. Dessuten syns han Bibelen er ei flott bok, full av spennende historier. I det vi går ned en trapp på nedsiden av blokka, bemerker Kristiansen at han fortsatt er litt stiv i ryggen etter at han en sommer falt fire og en halv meter ned fra taket på hytta. Da stoppa hjertet, men bare noen sekunder. Verre var det da han var inne til en stor bypassoperasjon for noen år siden. Og her kan Kristiansen faktisk bidra med en historie fra det hinsidige også. Eller, det kan hende at alt sammen skyldtes all morfinen han fikk, eller at det var en slags «psykisk hendelse».

Jeg tenkte: «Der åpna Gud døra»

—  Tomm Kristiansen

– Men det var noen dører som gikk opp til det hinsidige. Jeg så et varmt, skarpt lys, og en dør som gikk opp. Jeg hørte noen på den andre siden. Jeg tenkte: «Der åpna Gud døra». Jeg har merket meg at han ikke lukket den igjen. Så den står sånn, så nå vet jeg hvor jeg skal en gang, sier Kristiansen ubekymret. Først må han finne ut hvordan han skal komme seg til Afrika igjen.

– Eller, nå går det jo mot vinter der nede, så jeg vil heller at kona mi kommer hit til sommeren. Jeg er den ulykkelige eier av et skipperhus i Bohuslän, og vi kommer oss jo ikke dit. Men til sommeren, da må jeg ut i snekka med frua fra Cape Town. Da håper jeg vi kan smile til hverandre igjen!

[ «Nedstengt påske: Det er all grunn til å være bekymret for tenåringer og unge voksne» ]