Petter Wettre spiller som dette var hans siste plate - og det er det!

Petter Wettre

The Last Album

Odin

Petter Wettre har vært en fremragende saksofonist fra den nye generasjonen jazzmusikere som sto fram utover i 1990-årene, som et bindeledd mellom den gamle og den unge garden. Han ga ut en rekke plater i CD-æraen, men mener at strømmealderen har gjort slike produksjoner økonomisk uholdbare. Han var tidlig ute med å lage et album som ikke ble gitt ut fysisk, med «A Fountain Of Youth». Dette fikk han Spellemannprisen for, men det var heller ingen økonomisk gullgruve. Hans forrige album var en nyinnspilling av debutalbumet «Pig Virus», fra 1997, i 100 forseggjorte eksemplar, som hver ble solgt for 800 kroner. Dette fungerte nok heller ikke som forretningsidé, siden konseptet ikke ble videreført. Nå tar han et endelig farvel med albumformatet.

[ Eksklusiv jazz fra Petter Wettre ]

Petter Wettre har bodd i Paris det siste året, med noen avbrudd for små turneer de gangene det har latt seg gjøre. Det er der albumet er spilt inn, med den franske pianisten Fred Nardin, den svenske bassisten Viktor Nyberg og den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio. Wettre har spilt ballader før, men aldri gjennomført på et helt album «The Last Album» er derfor saksofonisten på sitt mest omgjengelige, på samme måte som hans forbilde John Coltrane lagde et av av sine best likte album med «Ballads». Wettre stoler imidlertid på egne låter, standardmaterialet tok han for seg fin stil i «Playing Up To My Standards» fra 2014.

[ Hedvig Mollestad: Gitarmagi på sitt beste ]

Petter Wettre spiller sine ballader så inntrengende som det går an å ønske seg. Med et elegant, trygt lydbilde, men likevel aktivt i måten Wettre angriper låtene på og aldri faller for fristelsen til å gjøre det for behagelig for sitt publikum. Det er en god, «i levende live»-stemning over innspillingen, som om vi var hensatt til en stemningsmettet jazzklubb sent på kvelden, mens dette fortsatt var lov.

[ Frode Haltli: Folkelig jazz på nye eventyr ]

Man hører ikke så mange slike jazzplater lenger, de er ikke nyskapende, men likevel veldig velkomne i den store vrimmelen. Erfaringsmessig regner jeg, tross alt, med at vi hører mer fra Petter Wettre på et eller annet album en vakker dag.