5
Skarbø Skulekorps
«Dugnad»
Hubro
Skarbø Skulekorps er gruppa til trommeslageren Øyvind Skarbø, som før har spilt i gruppene Bly de Blyant og 1982, som er kjent for venner av det frittenkende plateselskapet Hubro. De har ikke noe med korpsbevegelsen å gjøre egentlig, men fikk for noen år siden kjøpt de gamle uniformene til Frogner skolekorps, og måtte ha et bandnavn som matchet. Et selvtitulert debutalbum kom i 2019. At oppfølgeren heter «Dugnad» er et resultat av at det er spilt inn i pandemi-stil, med lydfiler som er sendt land og strand rundt så hvert av medlemmene kan få gjort sitt. Den foretrukne arbeidsmetoden i dette bandet er ellers å komme sammen i et tett studio, og bli ferdig med det. Bidragene er senere mikset om og dekonstruert av Skarbø selv, sammen med Jørgen Treen.
[ Frode Haltlis Avant Folk: Folkelig jazz på nye eventyr (+) ]
Skarbø Skulekorps befinner seg i et særdeles åpent landskap, på samme måte som skolekorps i dag like gjerne spiller «Seven Nations Army» som «Valdresmarsjen». Her er jazz, frijazz, rock og funk, og låten som heter «F Punk» er mer punk enn P-funk. Avslutningslåten «40X10» er en elektronisk spacejam. Bandlederen forteller at albumet er inspirert av gammeldagse samlekassetter, spillelister som man kaller det i dag, sammensatt på helt fordomsfritt grunnlag, med «god musikk» som eneste fellesnevner. Et av sporene her heter faktisk «Kassett», en funky liten utblåsning som i ettertid kan stå som en hyllest til formatets oppfinner som nylig gikk bort.
[ Musikkassettens oppfinner er død. Kassettene forandret livet for mange av oss ]
Korpset har forandret seg litt siden sist: De er nå Signe Emmeluth og Eirik Hegdal (saksofoner), Stian Omenås (trompet), Ivar Grydeland (pedal steel, gitar) og Chris Holm (bass) som en kjerne, med gjestespill fra Klaus Holm (klarinett), Thomas Dahl (gitar), Guoste Tamulynaite (tangenter) og bandlederens sønn Elia Müftüoglu Skarbø som synger åpningsriffet på «Elia».
Debutalbumet var en fest i fordomsfritt spill. Det nye tar opp tråden, nå med kortere låter, 15 stykker på litt over en halvtime. Det kan høres fragmentert og heseblesende ut på papiret, men henger fint sammen. Alt går opp i en helhet som er veldig albumorientert, bare med nye overraskelser som kommer og kommer, fortere enn man klarer å følge med i første omgang. Og hvor herlig er det ikke å høre dem bryte ut i sosial latter under «Triple F». Noen som husker sosial latter?
[ Erlend Apneseth Trio: Åpen klasse blir sjelden åpnere enn dette (+) ]
Det kan tenkes at Skarbø skulle tillatt seg å dvele litt ved noen av de beste stundene. «Mirror Maps» er en så fin og leken jam med gitarer og blåsere at den godt kunne vart mye lenger. «Anti-Crime Computer» holder koken oppe i tre minutter, men kan klare seg godt i en 30 minutter lang liveversjon der alle får sagt sitt. Mulighetene i dette materialet er uendelige.
