Anmeldelse: Endelig svinger det av Arbeiderpartiet

5

MUSIKAL

«Arbeiderpartiet – The Musical»

Av Klas Abrahamsson

Regi: Aslak Moe

Komponist: Åsmund Flaten

Med: Mathilde Skarpsno, Lena Barth Aarstad, Erik Wenberg Jacobsen, Samantha Gurah, Eirik Risholm Velle

Teater Ibsen

SKIEN (Dagsavisen): Teaterstykket «Arbeiderpartiet – The Musical» er kanskje ikke den drahjelpen partiledelsen ønsker seg akkurat nå. Til gjengjeld er musikalen en real lattervekker for både Ap-politikere og velgere som her møter seg selv i døra. For hva var det som gikk så galt med partiet som hadde høvdinger som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, riktignok i en tid da hvite menn(esker) visste best, men som de siste årene har mistet både velgere og visjoner av syne, og som synger kampsaker «om ingenting».

Ironien spruter når Teater Ibsen i Skien, en av Arbeiderpartiets egne bakgårder, setter opp en nyskrevet musikal som tar for seg Arbeiderpartiets fortid og framtid. Utgangspunktet er et valgnederlag. Det er bokstavelig talt blåmandag, og hva var det som egentlig gikk feil? Hvem har skylda, hvem har ikke skylda. Hvem kjempet og hvem sviktet blant alle dem som ville gå sammen, men som gikk seg vill. Eller som det heter i sangen med den velklingende tittelen «Et balansert budsjett med et rimelig skattetrykk»:

«Hvordan havna vi her? Hvordan kom vi hit?/Våre idealer - de forsvinner bit for bit/Å klamre oss til makta - var det alt vi ville?/Har det blitt et mål å bare sitte stille?»

Med fem skuespillere på scenen og en tett trio i kulissene er «Arbeiderpartiet – The Musical» blitt en forestilling som oser av satirisk overskudd og skarpe politiske spørsmål og observasjoner. Hvem som er «hovedperson» er det ingen tvil om, men tekstene og helheten fanger de større sammenhengene, fragmenteringen, digitaliseringen og populismen i det som har endret det politiske landskapet i Norge.

[ Denne gode operaen strømmes nå ]

Det er en gjeng desillusjonerte folkevalgte og funksjonærer som sitter rundt konferansebordet når stykket starter, med krøllete blazere og uten digital kontakt med egne slagord. «Vi er blitt små, de andre ble store/Nå slipper vi kjempe, vi slipper å hore/Endelig, endelig kan vi gi opp», erkjenner skuespillerne Mathilde Skarpsno og Lena Barth Aarstad i den innledende sangen.

Dramatiker Klas Abrahamsson skrev for et par år siden tekstene til «Min venn fascisten» med blant andre Lars Lillo-Stenberg på Teater Ibsens scene. Den førte til bestillingen av en musikal vi ikke har sett maken til, regissert av Aslak Moe. Han har tidligere stått bak teaterstykker basert på dokumentarisk materiale (blant dem «Røyk over Isdalen», Torgersen-saken, Arve Beheim Karlsen). Refleksjonsnivået rundt Arbeiderpartiets posisjon i så vel det politiske spillet som i den norske folkesjela følger også dokumentariske spor. Men slik Vigdis Hjorth i romanen «Leve posthornet!» kunne gjøre noe så knusktørt som EUs tredje postdirektiv til en kunstnerisk feiring av de som står opp for fellesskapet, blir også Arbeiderpartiet i denne sammenhengen gjenstand for en frodig og litt vemodig musikal skrudd sammen av vidd, fakta og skråblikk.

[ Yahya Hassans dikt går til scenen  ]

Musikal-sjangerens krav til dramatikk og romantikk kan i høy grad trekkes ut av historien om Arbeiderpartiet. Det er hat og kjærlighet, kamp, tro og tvil over en lav sko. Det man kunne fryktet ville bli en «buskis» ladet med personangrep, er i stedet blitt et svært aktuelt og treffende stykke som henter humor, spark og giftige observasjoner fra fakta og forestillinger snarere enn rykter - uten å slippe «objektets» historiske posisjon og betydning av syne. Sangnumrene driver med små unntak det hele framover.

Nevnte Skarpsno og Aarstad får følge av Samantha Gurah, Erik Wenberg Jacobsen og Eirik Risholm Welle på scenen, mens Åsmund Flaten, som har stått bak de fleste store musikal-løftene på Trøndelag Teater, har skrevet musikken som framføres av trioen ledet av Espen Gjelstad Gundersen. Det er sjangermessig bredt, med alt fra blues og rock til visesang og techno. Bak høres ekkoene fra så vel Tramteatret som arbeiderbevegelsens sangtradisjoner. Stemmemessig er det varierende, men kjører seg godt inn underveis. Vaiende faner og flagg, og en industririgg som kan omgjøres til bar og et møtebord som kan konverteres til biler gjennom bomringen, er noen av de fine detaljene i Helle Bendixens gjennomgående smarte (og turnévennlige) scenedekor.

Utgangspunktet er valgnederlaget som banet vei for at «rasistene» kom inn i regjeringen, men vi blir også i høy grad minnet på høstens forestående stortingsvalg. Og hvor treffende aktuelt stykket er ble litt ufrivillig understreket av at Ap-nestleder Bjørnar Skjærans koronavinglete nachspiel på et hotellrom i Bodø var hovedoppslag samme helg som et premierende Teater Ibsen-ensemble slo seg løs på et vel så fuktig «nachspiel» på scenen, og uten tanke for verden og velgerne.

Saken fortsetter under videoen

[ En giftig feberfarse med monologer som bryter lydmuren ]

Slike paralleller mellom det fiktive og virkeligheten er det mange av underveis i stykket, og gjenkjennelsesfaktoren blir derfor høy også fra et velgersynspunkt. Når Mathilde Skarpsno peker på «elefanten» i rommet med refrenget «Hvem tør å erkjenne/At det er velgerne som er dumme!», og at det er derfor de «stemte på feil parti», er det som et ekko av Dagsavisens nå avdøde sjefredaktør Steinar Hansson som i sin tid tok til orde for å «skifte ut folket». Hans påstand om at «å gjøre seg dummere enn man er, er blitt det nye idealet», slik han uttalte til VG etter en kompromissløs kommentar i Dagsavisen, var knyttet til Frps framvekst. «Arbeiderpartiet – The Musical» minner oss om at det ikke er så mye som har skjedd på drøyt tjue år når det gjelder forsøk på å forklare velgerflukt. Men alternativene er blitt flere. Den påfølgende nidvisen «Bompenger» er sylskarp. Og bakom synger Vedum.

Uten ømhet og omtanke kommer ikke satire og brodd langt. Måten den aller vondeste hendelsen i Arbeiderpartiets og landets nyere historie løses på i musikalen, er klok og rørende. Sangen «Hva vil vi huske» løfter 22. juli opp på et allment og filosofisk nivå, om hvordan terroren vil bli husket både av partiet og av folket: «Er det fortsatt - sant - alt det som skjedde?/Eller mer et symbol, en slags metafor?», synger de retorisk i en sang som maner til refleksjon og ettertanke.

Noen sekvenser går litt på tomgang, og ikke alle sangene får tilstrekkelig diksjon til at tekstene kommer helt fram. Men klare stemmer og stemmeprakt er i denne sammenhengen mindre viktig enn den helhetlige utførelsen. Blant skuespillerne garanterer Mathilde Skarpsnos musikalske fingerspissfølelse for tempo, og Eirik Risholm Welle blir en fysisk katalysator for humoren. I stykkets siste halvdel løfter ensemblet i kraftfullt fellesskap, og i disse numrene blir selve Arbeiderpartiet mindre synlig. Her er det særlig to numre som i bredere forstand tar for seg velferdsstatens utfordringer og et demokrati under press.

[ Musikken i seriene «Small Axe» og «It’s A Sin» viser dansegulvenes frigjørende effekt ]

Lena Barth Aarstad er drivende god i «Navansatte Lottes blues», en sang om ansvarsfraskrivelse og holdninger til dem som faller utenfor, visuelt mimet i bakgrunnen av Skarpsno og Jacobsen og med ironiske stikk som «en saksbehandling må ikke drøye når det står om liv». Det ender selvsagt i avslag. Sangen «En metapolitisk grensekonflikt i en identitetspolitisk diskurs» er likevel kveldens heftigste, en inn til beinet skåret electronicalåt som handler om tradisjonsbrytning, politisk korrekthet, metoo, hatmeldinger, identitetsfokus og hvem som får lov til å si hva om hvem. Kort sagt. Samantha Gurah framfører låta med bravur og tempo mens ensemblet stemmer i. Det gjør de for øvrig gjennomgående, med innlevelse, timing og teft for parlamentarismens humoristiske sider. De finnes faktisk, i det minste på scenen.

Spilles på Teater Ibsen i Skien og på turné i Vestfold og Telemark. Datoer og turnéliste finner du her.