Det digitale gjennombruddet

Koronapandemien har gjort digitale presentasjoner til den nye normalen i kunstverdenen. Selv om ingen ting trumfer opplevelsen av å se kunst i sine fysiske omgivelser, er kvaliteten på digitale opplevelser blitt vesentlig mye bedre det siste året. Veien frem har vært brolagt med ulike forsøk. Det har vært mye håndverk av varierende kvalitet. Jeg er nok ikke alene om å ha gjespet meg gjennom uinteressante presentasjoner. Slik er det ikke med Drawing Rooms presentasjon av Vanessa Bairds utstilling.

Da pandemien snudde kunstverdenen på hodet var læringskurven bratt. Kunstmuseene er stort sett stengt, de private kunstgalleriene har måttet leve med tidvise restriksjoner, og auksjonshusene har måttet omstille seg til digitale auksjoner. Munch, som Munchmuseet kaller seg nå, har hatt stor suksess med sin digitale plattform. Satsingen har gjort at de har nådd et mye større og mer internasjonalt sammensatt publikum enn noen gang før.

[ Her er et knippe tips til kulturarrangementer som strømmes nå. ]

Vanessa Baird kan ikke anklages for å være én som stryker folk med hårene. De kunstopplevelsene hun skaper er usedvanlig sterke. De vekker både ubehag og fascinasjon, noe som har gjort henne til en gjenganger på mine oppsummeringer av de beste kunstopplevelsene i Norge. Etter å ha blitt hedret med Norges (og en av verdens) største kunstpriser, Lorck Schive kunstpris 2015, har karrieren gått bratt oppover, om ikke rett til værs. Vanessa Baird (født 1963) ble offentlig kjent i 2013, da hennes utsmykking til regjeringskvartalet i Oslo ble nektet oppført på grunn av frykt for sorg- og angstreaksjoner hos de ansatte. Det refuserte verket henger nå hos Norsk kulturråd. Det store gjennombruddet kom høsten 2017 med utstillingen «You Are Something Else», der hun fylte den ene overlyssalen på Kunstnernes Hus.

Det internasjonale gjennombruddet kom under The Armory Show i New York for tre år siden denne uken. Hennes faste galleri, OSL Contemporary, hadde tatt henne med til det som regnes som en av verdens absolutt viktigste kunstmesser, og pastelltegningene hennes vakte stor oppsikt. New York Times kalte henne «A knockout newcomer to New York» og skrev videre: «Hennes mørke, erotiske, inniblant voldelige pasteller, hengt i ruller som tapetserer standen, er en fremragende introduksjon til denne maleren, (...)» (Min oversettelse.) Kunstinstallasjonen hennes ble nevnt blant messens beste i de fleste kunstpublikasjoner av betydning. Utstillingen på Londons Drawing Room er en bekreftelse på den oppmerksomheten hun fikk den gangen.

[ Kåre Øijord brukte han malerkunsten til å jobbe seg ut av traumene etter oppholdet i Buchenwald. ]

Hvis du ikke var til stede i New York (eller på Kunstnernes Hus året før) var fotografier og (amatør-)videoer den eneste muligheten du hadde for å få et inntrykk av kunsten. I 2018 var digitale presentasjoner fortsatt på utprøvingsstadiet. Det var få aktører som satset på mulighetene digitale plattformer gir. Når det nå er Londons kunstpublikum som får føle på Bairds kunstneriske ubehag, er mulighetene flere. Mandag 1. mars åpnet hun utstillingen «If ever there were an end to a story that had no beginning» på Drawing Room, ett av Londons mest anerkjente utstillingssteder. Det var en åpning uten publikum, og kunstneren måtte bli hjemme i Oslo. Men en god, digital presentasjon sørger for at du og alle andre som vil kan få et rimelig godt inntrykk av utstillingen slik den fremstår i galleriet.

På åpningsdagen publiserte én av mine favorittkritikere, Adrian Searle, sin kritikk i The Guardian. Den var så overstrømmende positiv at det vil bli lagt merke til internasjonalt. Han legger ikke skjul på ubehaget, samtidig som han har full respekt for Vanessa Bairds særpreg. Han skriver blant annet «We are in Norway, not Kansas, and the tornadoes are all indoors.» og «(…), I can’t get them out of my head.»

Jeg skulle gjerne sett utstillingen, ikke minst for å få sett noen av de store pastellene som er underlag for fjorårets bok på No Comprendo Press. Serien «There’s no place like home» (2019–20) er et dypdykk i tette familierelasjoner og -frustrasjoner, en psykologisk «thriller» som utleverer kunstneren og moren hennes med en ubarmhjertig skarphet. At det også kan ligge kjærlighet og hengivenhet i bunnen, er en krevende øvelse å finne ut av.

[ Sterkt og sårt om en av rockens store profiler. ]

Jeg skulle gjerne dratt til London, også for å se selvportrettene i serien «Red Herring» (2014–18), der noen av titlene avslører hvilke medisiner (Prednisolon, Ciclosporin mot kronisk nyresykdom) hun har vært påvirket av. Eller de tolv tegnede rullene i serien «A little red coat, a pair of beautiful blue trousers and a green umbrella lost at sea» (2020), som henger fra tak til gulv.

De har samme format og teknikk som installasjonen hun vant Lorck Schive med, og som senere ble vist på Kunstnernes Hus. Denne serien er en nytolkning av den motivkretsen hun viste da.

Kunstverdenen er etter hvert blitt full av digitale presentasjoner. Det er bare å oppsøke nettsidene til små og store museer og gallerier. Du får også et rimelig godt inntrykk av utstillingen på Drawing Rooms nettside. Men ingen digital presentasjon kan erstatte opplevelsen av å stå foran de fire meter høye kunstverkene. Den fysiske opplevelsen av å være i rommet sammen med Vanessa Bairds kunst har en egen verdi. Den er uerstattelig.