Musikken i seriene «Small Axe» og «It’s A Sin» viser dansegulvenes frigjørende effekt

At begge disse seriene er oppkalt etter kjente sanger er ikke tilfeldig. «Small Axe» er en av de fineste sangene med Bob Marley & The Wailers, «It’s A Sin» en av de største suksessene til Pet Shop Boys. Dette er sanger som definerer hvert sitt miljø, hver sin befolkningsgruppe som historisk har vært både diskriminert og mistenkeliggjort. Dette kommer sterkt i uttrykk i disse TV-seriene, med hvert sitt dystre bakteppe. Samtidig byr de på storartede påminnelser om musikkens oppløftende evner. Ikke minst musikk som ofte ble sett ned på, men som i tillegg til å være full av dansemoro hadde den sterkeste politiske (i videste forstand) effekten, der den undergravde konservative holdninger sakte, men sikkert,

«It’s A Sin» av Russell T. Davies (på HBO) er hovedsakelig en serie om hvordan aids påvirket de homofile miljøene i løpet av 80-tallet, og forandret livsstilen i løpet av noen år. Før vi kommer så langt får vi være med på en feiring av festen så lenge den varte. Her hører musikken naturlig med, popmusikken som etter hvert ble allemannseie, men som opprinnelig ble skapt for å hold tempoet oppe på dansegulvene der det gikk mest hektisk for seg. Altså homseklubbene.

I den optimistiske startfasen av er vi med tilbake til første halvdel av 80-årene. «Whatever I Do (Wherever I Go)» med Hazell Dean og «You Think You’re A Man (But You’re Only A Boy)» med dragdronningen Divine ruver over dansegulvene. Begge var hits på ordentlig sommeren 1984, så fengende sommerpop som man kan ønske deg. Det de hadde til felles i tillegg til den harde beaten er at begge var produsert av trioen Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman. I min anmeldelse av Hazell Dean skrev jeg om rehabiliteringen av 120 slag i minuttet, i «en låt som er et oppkomme av høy energi, til å kuttes inn mot slutten av Evelyn Thomas’ «High Energy». Synd at alle diskoteker ikke er tøffe nok til å kjøre dette. Sing if you’re glad to be gay».

[ Popmusikk over regnbuen  ]

Dette var Stock/Aitken/Watermans første hits, en trio som skulle prege resten av tiåret, ofte med den samme oppskriften som kunne varieres i det uendelige, og fikk hele verden til å danse til de samme glade sangene. Mange lykkelig uvitende om opprinnelsen. Fordommene var fortsatt sterke, og de ble ikke mindre av den nye sykdommen som det tok en stund å finne smitteveiene til. Men musikken hadde allerede spredt seg, og ble et av utgangspunktene for den nye klubbkulturen som revolusjonerte slutten av 80-årene.

[ Kamaras første EP bekrefter at hun fortsatt har en god framtid (+) ]

Det er også rart å tenke tilbake på at denne pulserende, livsglade musikken var helt uakseptabel for mange som mente at rocken var både estetisk og innholdsmessig overlegen. Stock/Aitken/Waterman ble nesten regnet som en sykdom i seg selv. Men midt i en mølje av stagnerte rockeband kan det ha begynt å snike seg inn en mistanke om at homoklubbene hadde den beste musikken. «It’s A Sin» kommer med sine sørgelige tragedier også som en påminnelse om 80-tallsmusikken som har overlevd og bare blitt sterkere med årene, med låter fra Pet Shop Boys, Wham og Erasure og ikke minst gjenhøret med Patrick Cowley og Sylvesters «Do Ya Wanna Funk». Men også noen påminnelser om den stille ensomheten, som i Bronski Beats udødelige «Smalltown Boy».

«Small Axe» av Steve McQueen (på NRK) er en serie med fem frittstående filmer som forteller vidt forskjellige historier fra det vestindiske innvandrermiljøet i London. Sangen av samme navn er med The Wailers, skrevet og produsert sammen med Lee «Scratch» Perry. Den kan godt høres som en sang om kampen mot overmakten, liten øks som feller stort tre, men den handlet til å begynne med om Perrys kamp mot de dominerende platestudioene på Jamaica. Allerede logen til serien, med en trojanerhjelm mellom ordene «Small» og «Axe» vekker gode minner for reggaevenner, siden dette også var logoen til plateselskapet Trojan, som ga ut mye av den reggaen som slo bredt an i Storbritannia mot slutten av 60-tallet. Hjelmen er blitt et symbol på musikkens styrke og slagkraft.

Den første episoden har to reggaelåter før noen får sagt noe. Musikken vender tilbake gjennom hele episoden, som egentlig handler om politiets trakassering av en restaurant som ble drevet av innvandrere fra Jamaica. Et påfølgende høyspent rettsdrama blir enda mer livlig med litt «Skinhead Moonstomp» og «Pressure Drop» i bakgrunnen.

Det er likevel den andre episoden i filmserien som tar meg helt vekk, med en enestående feiring av reggaemusikken i seg selv. Den heter «Lover’s Rock», en betegnelse på en egen sjanger i reggaen, med de romantiske sangene som ikke handler om å reise seg og stå opp for sine rettigheter, men å danse mykt og følsomt, erotisk og romantisk. Det er ikke den mest respekterte delen av reggaen, siden den har ofte blitt avfeid som overfladisk og glatt. Sangene var ofte coversjoner av amerikanske soulhits, men begrepet er hyllet i sanger av både The Clash og Sade.

[ Toots Hibbert fant opp reggae-begrepet - nå er han død ]

«Lover’s Rock», filmen, er en timelang skildring av en dansefest i en stor leilighet i Ladbroke Grove. Jeg blir opphisset bare av å se soundsystemet koble opp anlegget. Festen kommer til et høydepunkt i en 11 minutters scene med Janet Kays sang «Silly Games», som var en stor hit den store sommeren 1979. Den er skrevet og produsert av Dennis Bovell, en av forgrunnsfigurene i engelsk reggae. Han er mest kjent for å ha produsert de radikalt mer konfronterende platene til Linton Kwesi Johnson, med sitt Dub Band i kompet, men også for den helt banebrytende lyden på albumet «Cut» med The Slits. Det kan likevel hevdes at «Silly Games» er et like stort mesterverk i sin avdeling av reggaehistorien.

Her spilles «Silly Games» først fra lydanlegget, før den synges a cappella av hele dansegulvet. Og den er vanskelig å synge! Jeg skal fortelle at jeg har forsøkt selv en og annen gang, men uansett hvor lavt jeg legger meg i starten når jeg aldri så høyt jeg skal i de siste tonene i refrenget. Janet Kay gjorde det med glans. Dennis Bovell sier i et nytt intervju med LA Times at han skrev den inspirert av en gammel reklame for musikkassetter, der Ella Fitzgerald sang så høye toner at glass knuste. Han har fått en birolle som husverten i denne filmen.

[ Bunny Wailer og begynnelsen på The Wailers ]

Festen går over i en ny fase når mennene i rommet har røyka mer, tung dub tar over, og stemningen når enda et nytt klimaks med «Kunta Kinte Dub» med Sly’n’Robbie og The Revolutionaires. Jeg klarer egentlig ikke å beskrive hvor tøft det er. Vi har fått flere påminnelser om reggaehistoriens storhet etter bortgangen til Toots Hibbert, U-Roy og Bunny Wailer det siste halvåret. «Small Axe»-episoden «Lover’s Rock» er en bekreftelse av de gode minnene. Spill den høyt.