Musikkassettens oppfinner er død. Kassettene forandret livet for mange av oss

En av de morsomste internett-memene jeg vet er bildet av en gammel musikkassett med en blyant ved siden av, og spørsmålet om hva de har med hverandre å gjøre. Svaret er ikke at du kunne skrive på etiketten hva den inneholdt.

Lou Ottens skapte kassetten for selskapet Phillips i 1963. Det gikk noen år før den kom i alminnelig salg, mot slutten av 60-tallet. De som hadde noen LPer tok dem kanskje opp, og solgte platene. Jeg er redd de kassettene er borte i dag, mens LPene kunne være verdt en formue. Men kassettspillerne ble stadig flere, og stadig bedre. Og lyden: «Er det live eller er det Memorex», stor det i reklamekampanjen med Ella Fitzgerald som sang så høyt at glass knuste. Noen trodde kanskje at de hørte det de bare så på bildet.

[ Sterkt nytt album fra Sigrid Moldestad ]

Dette med hva som forandret livet er ofte misbrukt klisje, men i dette tilfellet er den betimelig, både for meg og mange i min generasjon. Selv om vi først og fremst var opptatt av nye plater spilte vi etter hvert like musikk fra kassetter. Selv om ingen artister med kredibilitet sa at de skulle gi ut en ny kassett var de svært gode å ha i mange år, og en berikelse for alle musikkinteresserte.

Musikkassetten har et todelt ettermæle. Ferdiginnspilte kassetter var et format for den mest folkelige musikken, danseband og de største bestselgerne, og blir derfor husket med en litt ironisk distanse. Kassetter, liksom.

Det som glemmes da er hvor viktig de uinnspilte kassettene var for spredningen av musikk. Vi lånte plater av hverandre, spilte dem inn på kassett, noe som strengt tatt var ulovlig. Derfor ble vi også utsatt for bransjekampanjer som påsto at «home taping is killing music», hjemmekopiering dreper musikken. Dette foregikk i veldig stor stil, men sist jeg sjekket var musikken fortsatt i live. Det handlet om å utvide sin egen horisont mest mulig, for å få et ekstra påfyll av musikk vi ikke hadde råd til å kjøpe ellers. Fenomenet ble hyllet av provokatøren Malcolm McLaren, som skapte gruppa Bow Bow Wow for å hylle slike piratopptak i «C30 C60 C90 Go». «Hit it, pause it, record it and play/Turn it, rewind and rub it away». Å tro at framtidens musikkspillere skulle romme de aller fleste platene vi kjenner til ville være idiotisk optimistisk.

Plateselskapene sprettet også av en liten tapp på den ene siden av kassetten, for at det ikke skulle gå an å spille over musikken hvis man gikk lei (eller, det skal de ha, også for å forhindre uheldig sletting av dyrkjøpt musikk). Denne tappen fant vi ut kunne erstattes med en liten bit limbånd. Kassetten var teknisk sett lunefulle. Ble det «båndsalat» var det lite å reparere på, men det skjedde forholdsvis sjelden.

Det aller beste minnet er likevel samlekassettene med det beste vi visste. Fortidens spillelister, de vi møysommelig spilte inn i «real time» med stor omtanke, enten for oss selv, for venner eller noen helt spesielle vi ville gjøre inntrykk på. De som har sett filmserien «Guardians Of The Galaxy» vet hvor viktig en godt sammensatt «Awesome Mixtape» kan være.

[ Ny norsk gammeldags country - så helstøpt at det nesten ikke er til å tro ]

Kassettene hadde også mange andre muligheter. Artistene ga ut sine første demoer på kassett. Kjerringvik-tapen til DeLillos er finere enn de aller fleste ordentlige platene som er laget. Vi som var musikkjournalister fikk ofte også de ferdige platene på kassett på forhånd, slik at det kan hende at jeg egentlig har spilt flere kassetter enn plater i livet mitt.

Den største omveltningene siden grammofonen ble oppfunnet var muligheten til å ta med seg musikken rundt. Først med staselige boomboxer, som ble en kulturell markør for fremadstormene musikkformer i overgangen fra 70-til 80-tallet, et perfekt verktøy for å dunke ut reggae og hip hop på gata så alle fikk høre. Jon Skolmen gjorde sitt beste for å fjerne denne kredibiliteten i filmen “Selskapsreisen”.

Enda viktigere for bærbar musikk var det at Sony introduserte sin Walkman i 1979. I 1980 kom den til Europa. De første kostet over 1.000 kroner, rundt 4.000 i dagens penger, men sank fort i pris når konkurrentene begynte å produsere sine egne modeller. Ble man ikke litt uglesett med bærbar kassett spiller til å begynne med? Jeg mener å huske det, men fristelsen var for stor. Ikke minst på reiser.

[ Carole Kings "Tapestry" - klassiker i 50 år ]

Hvor lang er en seks timers togreise? Jo, fire fulle C 90-kassetter. Og her er det bildet av kassetten og blyanten kommer tilbake: Drivverket i spilleren var tungdrevet. Batteriene tok fort slutt, og i stedet for å spole tilbake manuelt stakk man blyanten inn i navet og begynte å skru. Gode tider!

En av mine beste venner insisterer fortsatt på å spille inn musikkquizene sine på kassett. Når de foregår ute i skogen er det greit å være uavhengig av nettdekning. Jeg har selv fortsatt to banankasser fulle av kassetter langt inne i et kott. Men hvor er spilleren? Jeg fant, jeg fant, nederst i en skuff, min siste (og da mener jeg siste) Walkman. De sa at kassettene ikke kom til å være, fordi magnetbåndene ble visket ut i årenes løp. Jeg tar den første og beste jeg ser, det første albumet til Average White Band, som jeg sikkert kjøpte for 10 kroner en gang på 80-tallet, men som neppe har snurret rundt i dette formatet på 30 år nå. Og vet dere hva, den låter helt flott fortsatt. En av tidenes beste kassetter!