Kultur

Slagkraftig, sårt og sørgelig om Shane MacGowan

De beste musikkdokumentarene setter artisten og musikken inn i en bredere kontekst. I filmen om Pogues-legenden Shane MacGowan blir det nesten for mye av det gode.

5

DOKUMENTAR

«Crock of Gold: A Few Rounds With Shane MacGowan»

Regi: Julian Temple

Eng., 2020

Det er ikke så rent få som stiller seg spørsmålet om Shane MacGowan fortsatt lever. Ser man Julian Temples dokumentarfilm «Crock of Gold: A few rounds with Shane MacGowan» er spørsmålet høyst relevant. Den tidligere så vitale, spikertynne, obsternasige og grenseløse frontmannen i The Pogues ser vitterlig ut som han har vandret dødens dal på langs og tilbake igjen, men det er fortsatt slagkraft i snøvlingen hans selv om de små flisene han en gang hadde som tenner nå ser ut til å være borte for godt. Med blanke øyne ser han tilbake på et ekstraordinært liv som en av de viktigste musikerne på de britiske øyene, med den irske folkemusikken som en uuttømmelig kilde til nyskapning, fest og forbrødring. Filmen vises digitalt på filmfestivalen Kosmorama.

Shane MacGowan ble født på første juledag, og det er derfor han er så heldig, mener han selv. Filmen om mannen, musikken og tidsånden han definerte starter med julesangen «Fairytale of New York» i konsertopptak med Kirsty MacColl. Da aner du at du har to rørende og triste timer foran deg, og de første bildene av Shane i dag blir en brutal bekreftelse på dette. Det er imidlertid ingen overraskelse å se han slik, oppblåst, beinløs og preget av et langt liv med hard drikking og inntak av andre stimulanser, en vane som begynte ved seksårsalderen i det relativt liberale hjemmet i Tunbridge Wells i Kent. Midt ute på den engelske landsbygda med andre ord, men med det irske blodet strømmende som Guinness i årene og med jevnlig påfyll gjennom oppholdene på slektsgården i Tipperary i Irland.

Noen av oss har sett endringen hos MacGowan, fra Pogues’ velmaktsdager med flere utsolgte og uforglemmelige konserter i Oslo, som på Sardines i 1988, til han trist og ensom i fellesskapet satt sanseløs på scenen noen år senere i kjelleren på Chateau Neuf, ute av stand til å huske teksten på sine mest kjente sanger, blant dem «Dirty Old Town». Siden da har han både fått sparken i bandet, og kommet tilbake til scenen igjen, også stående bak mikrofonen. Julian Temples film viser at det først og fremst er fysikken og motorikken som har fått juling. Kommentarene hans er like giftige fortsatt, og latteren, knapt annet enn en hvesing, er like sarkastisk. Intellektet hans, kunnskapen og til og med hukommelsen hans er slående, særlig med tanke på at historiene fiskes opp fra breddfulle vinglass. Dette er en mann som har kjempet, og som stadig kjemper, og poesien hans er fortsatt jevngod med de største irske forfatterne.

Shane MacGowan i Oslo i 1987.

Temple er en garvet musikkdokumentarist etter filmer om Joe Strummer, Glastonbury og The Sex Pistols (inkludert «The Great Rock ‘n’ Roll Swindle»). Det er ikke få av hans gamle svirebrødre som dukker opp i denne filmen, som Bobbie Gillespie fra Primal Scream og Johnny Depp, begge blant et større knippe «intervjuere» i møte med Shane MacGowan. Depp er også mannen som har bidratt til at denne filmen ser dagens lys, som produsent og nær venn siden tidlig på 1990-tallet. Men det er først og fremst faren og søsteren til Shane som forteller historien, samt Shane selv både i nåtid og gjennom arkivopptak.

Det som gjør den lange barrunden som utgjør «Crock of Gold» unik er hvordan hele den irske historien bakes inn i skjebnen til artisten det hele handler om, og hele tiden med musikken som følge. Ian Hunter får lov å akkompagnere følelsen av britisk ungdom gjennom «All The Young Dudes», men snart er det Pogues’ og Shanes egen musikk som faller inn. «When I first came to London I was only sixteen» synger han «The Old Main Drag», og snart strømmer whiskyen like fritt som poesien til Shane MacGowans store forbilde, poeten Brendan Behan.

Det er en film med døden som skygge, fra irene flyktet landet under hungersnøden på midten av 1800-tallet, til den omveltende nordirske konflikten som preget hele Shane MacGowans oppvekst og ungdomstid. At han var og er en stor tilhenger av IRA legger han ikke skjul på, heller ikke at han gjerne skulle deltatt i på IRAs side hvis ikke motet hadde sviktet han. I stedet skulle han bli mannen som revitaliserte den irske musikken med punken som ståsted.

Men det skjer ikke før vi er over halvveis i en film som er rik på historie og anekdoter, både av det allmenne slaget og ting som hører hjemme i det mer kuriøse. Her er fin bruk av musikken fra Shane MacGowans oppvekst, og historien fortelles gjennom et fantastisk arkivmateriale av gamle filmer fra Irland og England, og det som ikke kan fortelles på annet vis – som syretripper av en annen verden og barn som danser på bordene med breddfulle lass – formidles gjennom animasjon.

The Pogues-vokalist Shane MacGowan (til venstre) sammen med Victoria MacGowan og Johnny Depp.

MacGowan var forut for Pogues en rebell som forsøkte å finne seg til rette i det engelske samfunnet, på kostskoler og i andre tvangstrøyer han som på ingen måte lot seg temme av. Men det var først etter et mentalt sammenbrudd at han kom ut på den siden vi kjenner han fra, først som en del av punkscenen i London, så med den irske musikken bankende utenpå skjorta. «Punken er det beste som har skjedd meg», sier han, og forteller at en av de første konsertene han gikk på etter at han ut var The Sex Pistols. Snart skulle han og en av hans utallige kjærester («Sju i uka», som han lakonisk forteller) , Shanne Bradley, bli halvstørrelser i miljøet, med fanzineproduksjon, stadige intervjuer og bandet The Nipple Erectors.

Med sedvanlig humor forteller han at han på den tida fikk 10 pund uka i dagpenger. Og han drakk for 10 pund i uka. Han var ikke pen å se på, men hadde en ustyrlig sjarm som ga han klippekort til alt og alle.

Shane gikk under pseudonymet Shane O’Hooligan, og i dag sier han at det første virkelige bandet hans var ok, men «ingenting å skrive hjem om». Det skulle imidlertid hans eget band Pogues bli. Oppkalt etter det irske uttrykket «pogue mahone» («kyss meg i ræva») skulle Shane og en gjeng med «paddys» bli den fremste eksponenten for den irske musikkbølgen. Som han selv sier, etter punken ble alt kjedelig igjen. Alt handlet om New Romantics og synther, eller «world music» fra Afrika eller Sør-Amerika. Men Shane MacGowan fant sin egen «verdensmusikk» på dørterskelen, en etnisk musikkarv og en tradisjon som «trengte et spark bak».

Shane MacGowan med sjørøverlapp på øyet.

Temple går opp sporene til Pogues, en ufattelig suksess som også ble ødeleggende for vokalisten med utmattende turneer og vill festing. Etter et år med 363 konserter fikk han sparken på et hotellrom i Japan. Det var etter «Fairytale of New York», tidenes kanskje fineste julesang og fra MacGowans side en hyllest til det irske miljøet på USAs østkyst. Den er «vår «Bohemian Rapshody», sier han med henvisning til Queens store og usannsynlige hit. I dag mener han sangen også hyller minnet etter avdøde Kirsty MacColl, som synger duett med han. Tilhengere av den årlige diskusjonen om å endre enkelte ord i denne sangen bør forresten holde seg langt unna denne filmen, da MacGowan selv ikke akkurat sensurerer seg selv.

Historien om Pogues er full av tragedie og lurendreieri, og denne dokumentarens største svakhet er at ingen av de øvrige medlemmene deltar, heller ingen som kan snakke den omstridte manageren Frank Murrays sak når beskyldningene hagler som verst. Så er det da heller ikke et journalistisk prosjekt Julian Temple har begitt seg ut på, snarere et portrett av en artist og av et levd liv, og av en visjon om å gjøre «irsk musikk, irsk språk og irsk litteratur hipt igjen». Shane MacGowan kan vel knapt kalles hip lenger, men større personlighet finner man knapt på dagens musikkscene. Og filmen om han er en sår svir som yter han full respekt selv så mørkt det er innimellom.

Mer fra Dagsavisen