Kultur

«Flyktningmonologene»: Vonde fortellinger i trygg ramme

«Flyktningmonologene» forteller nært og troverdig om å komme til Norge som flyktning. Samtidig skaper den trygge teateropplevelsen også en følelse av distanse til forestillingens alltid aktuelle tema.

4

TEATER

«Flyktningmonologene»

Av Stine Sandnes

Regi: Stine Sandnes

Med Ellen Bendu, Tonje Thwin, Hamza Kader, Karoline Cortés Guddal og Doan Dinh

Caféteatret (digital forestilling)


Forestillingen «Flyktningmonologene» er initiert av redaktør Christian Kjelstrup i anledning det nyeste nummeret av tidsskriftet Samtiden. Nummeret har temaet «Flyktningene og grensene mellom oss», og forestillingen har digital premiere samtidig som tidsskriftet lanseres. Forventingen til at forestillingen skal røske litt opp i disse «grensene mellom oss», få oss til å tenke annerledes om «oss» og «dem» er selvfølgelig der. Så hva klarer denne forestillingen faktisk å få til mens publikum sitter og ser på i sine lune stuer foran en skjerm, eller der jeg som enslig kritiker i salen ser forestillingen?

Å berøre, er første svar på det. Og det gjør den med sine fem veldig gode monologer fremført av fem gode, unge skuespillere med ulik etnisk bakgrunn. Samtidig virker oppsetningen noe uferdig som helhetlig forestilling, og dette merkes blant annet av at helt essensielle deler av den, som start, slutt og overgangene mellom monologene ikke er gjort noe ut av. Forestillingen kryper i gang, den ene monologen avløser den andre uten andre sceniske virkemidler enn at lyset på bakveggen endrer seg for hver monolog.

Og så er det ferdig, og da kryper igjen hele forestillingen av scenen uten noe mer. Åh, som jeg savnet noe musikk, lydkulisser, video- eller bildeprojeksjoner på bakveggen. Ja, bare en enslig liten black out ville skapt en markering eller romlig kontrast helt til slutt. For denne forestillingen hadde fortjent at alt satt. Her er det så mye bra.

Det er Stine Sandnes som har skrevet manus til «Flyktningmonologene», og hun er også regissør. Teksten er basert på virkelige historier fortalt av flyktninger som er kommet til Norge på ulike tidspunkter, og forestillingen er skodd over samme lest som Sandnes’ tidligere produksjoner «Kvinnemonologene» (2017) og «Mannemonologene» (2019). Dette er klassisk doku-teater, en institusjonalisert teaterform vi som ofte ser i flere varianter i normale teatersesonger. Sjelden opprører denne teaterformen og skaper så mye debatt som i f.eks. forestillingen «Ways of Seeing». Langt oftere berører norsk doku-teater oss med en mild form for gjenkjennelse i det å være menneske, og det er særlig fordi oppsetningene gjerne lar fortellingen stå i sentrum. Og nettopp slik er også «Flyktningmonologene».

Teatret blir mer en trygg ramme rundt vonde fortellinger enn en del av det som brenner og gjør vondt på ordentlig.

Heldig da at de fem unge skuespillerne, Ellen Bendu, Tonje Thwin, Hamza Kader, Karoline Cortés Guddal og Doan Dinh, formidler sine monologtekster så godt som de gjør. Det er ikke sine egne historier de forteller – men det føles sånn! De forteller sterke historier om det å være flyktning. Vi hører om en ti år gammel gutt som blir satt på en båt helt alene fra Vietnam, og om en ung afghansk kvinne som er i Norge uten oppholdstillatelse fordi hun skammer seg for mye til å fortelle UDI hvorfor hun er her. En kvinne flykter fra Iran og kan aldri falle til ro, en ung jente må dra fra hjemlandet Kongo og lever en periode under falsk identitet. Og så er det den unge somaliske mannen som velger det norske A4-livet og går på en smell.

Alt dette er så troverdig, nært og fint fortalt av de fem skuespillerne, at iblant glemmer jeg at jeg, bortsett fra en tekniker og en dørvakt, er den eneste som sitter i salen og ser og hører. Jeg blir sugd inn i fortellingene, og skuespillerne må ha gjort en veldig god jobb med å gjøre tekstene til sine egne, for selv om de fremtrer både neddempet og naturlig, så har de meg fra første ord de sier.

Men hva gjør det med meg å sitte i en trygg teatersal i et varmt hus i en by uten krig, og oppleve disse fortellingene om mennesker som har vært ute for større traumer, stressfaktorer og sorger enn jeg egentlig kan forstå fullt ut? Vel, det slår meg at selv om jeg blir berørt, så oppleves det også noe distanserende å betrakte dette som publikummer.

Teatret blir mer en trygg ramme rundt vonde fortellinger enn en del av det som brenner og gjør vondt på ordentlig. Ellers synes jeg også fortellingene virker kjente på et vis, men kanskje er det fordi jeg også kjenner igjen noe av meg selv i dem? I så fall har Stine Sandnes oppnådd noe fint med denne forestillingen, som først og fremst bæres av en god tekst og fem flotte skuespillere.

Men så er det alt dette tekniske rusket jeg nevnte innledningsvis som gjør dette til en lite helhetlig opplevelse. Denne forestillingen bør ikke underspille sin betydning. Til det har den altfor mange viktige ting å minne oss på.

Anmeldelsen er basert på en lukket generalprøve på Caféteatret.

Mer fra Dagsavisen