En stadig sterkere stemme i norsk musikk

5

Tom Roger Aadland

Motgift

Embacle

Tom Roger Aadland har fått aller mest oppmerksomhet for sine fremragende oversettelser av Dylan-sanger, med albumene «Blood On The Tracks» og «Blonde On Blonde» gjendiktet i sine helheter, med en egen ny, norsk identitet. Han sto også for tekstene på Det Norske Teatrets kritikerroste Dylan-forestilling «Vikla inn i blått» i fjor. Faren er til stede for at dette har overskygget at han er en fremragende låtskriver, også når han lager sangene helt selv. «Motgift» er hans hans åttende studioalbum, og bare to av disse har vært med Dylan-sanger.

[ Vikla inn i blått: Stor Dylan-forestilling på Det norske teatret ]

Albumet er igjen produsert av Lars Voldsdal med stilig tyngde, men bandet er nytt, med Kjetil Steensnæs og Kristian Kvalvaag (gitarer), Mikael Lindqvist: tangenter, Ruben Fredheim Oma (bass) og Karl Oluf Wennerberg (trommer). De høres ut som en godt sammensveiset gjeng som har vært på veien sammen i lange tider, det faller jo på sin egen urimelighet i disse tider, så det er virkelig bemerkelsesverdig hvor tøft og tett de spiller. En sterk lyd med masse pedal steel og banjo, men også hammond og mellotron. En ordentlig stor rockelyd som setter sine spor. Dette albumet er også en bandseier.

[ 90-tallets beste amerikanske band feirer 30-årsjubileum ]

Albumet har to forskjellige sider, og det mener jeg ikke bare at den kommer ut på LP. Den første viser først og fremst sangeren fra hans mest romantiske sider, der hans synger sånt som «Før di tid fanst ikkje det bord eg ikkje ville velte/Før di tid køyrde eg førti mil utan belte». Sånt skal selvfølgelig ikke anbefales som ansvarlig framferd, men det høres tøft ut. Det gir også et lite vemod å høre «Før di tid rann det vin i kvar fontene/Før di tid skein det lys på kvar ein scene». En vakker dag kan alt dette komme til å høres enda sterkere ut på konserter.

Den andre sida er tyngre, og mer dramatisk. Et høydepunkt kommer med den episke «April 1984», en salgs livslinje framført som en slags snakkende blues, rap som noen vil kalle det, men det ordet frambringer gjerne feil forventinger. «Alt kan reparerast, og det går seg til med åra/Det er sant som Vinje sa, det veks blomar i såra», sier Aadland, og med hele orkesteret i fritt spill låter det enda mer inntrengende enn teksten tilsier.

[ Grenseløst god jazz (+)  ]

Flere slike intense låter følger, før vi får litt folkelig avlasting til slutt med feststemte «Hjørdis Marie». Etterpå rykker jeg gjerne tilbake til start, der vi før høre Tom Roger Aadland synge «Speler inga rolle om eg blir heidra eller må sone/Om eg syng som ein engel eller knapt får fram ein tone/Om ikkje namnet mitt blir nemnt i lag med mektige menn/Det som betyr noko, er kor eg er på veg hen». Dette har vi nå analysert, og kan legge til at han sannelig skal hedres, han får fram toner så det holder selv om han ikke akkurat høres ut som en engel, han han snart bør bli nevnt i lag med de største, og at han definitivt er på vei oppover. Det hadde vært på sin plass at Bob Dylan spilte inn disse sangene på engelsk.