Det stilleste, stussligste året i musikkhistorien

Dette er en kommentar

For ett år siden var vi nettopp ferdige med et Bylarm der vi igjen gikk rundt i tre dager i tett befolkede trange lokaler, håndhilste og klemte, snakket høyt (som man gjør på konserter) i så støyende omgivelser at vi måtte stikke hodene tett sammen, og brøle samtalepartnerne midt opp i fjeset. Dette skjedde altså ikke på én konsert, men på fem-seks konserter tre kvelder på rad, uten fastmonterte seter, men i en evig sirkulasjon av folk fra det ganske land, og ganske mange andre land også. Dette var ingen redde for, «i koronaens tid,» som det sto i rapporten min der dette uttrykket ble brukt for første gang. Jeg skulle gjerne hatt andre ting å skryte av. I løpet av ei uke ble hele verden snudd opp-ned.

[ Bylarm 2020 - full av kommende stjerner ]

10. mars håndhilste jeg for hittil siste gang. Jonas Fjeld og Ole Paus skulle fortelle om sitt kommende show med «To rustne herrer» på Chat Noir. De sto der og så ut over et tomt Chat Noir. - Dette er skrekkvisjonen for en premiere, sa Paus spøkefullt, men hadde neppe i tankene at en enda større skrekkvisjon skulle bli virkelighet: At premieren ikke ble noe av i det hele tatt. Siden har konsertlokalene og teaterscenene for det meste stått tomme. Samme dag ble helgens konserter med Bryan Adams i Oslo og Stavanger utsatt til mai. Dette viste seg fort å være ønsketenking. Billettene gjelder nå til 20. mai 2022. Det sier litt om forsiktigheten som råder.

Utsettelsen til Bryan Adams utløse en ualminnelig dårlig vits om at det nye viruset hadde sine gode sider. Alvoret i situasjonen var fortsatt ikke gått opp for alle. Men nå eskalerte det fort. Konserten med Frida Ånnevik på Rockefeller 11. mars ble først omgjort til to konserter for halv sal, før det i løpet av et hektisk døgn ble klart at heller ikke dette lot seg gjennomføre. Ånnevik fikk senere en av koronaårets fineste sanger ut av elendigheten, duetten «Hvis verden» med Chris Holsten, som satte ord på stillheten. «Hvis verden raser sammen, så er dette sagt», den handler egentlig om noe helt annet, men den føles relevant for situasjonen.

Det er mange som har sett verden rase sammen rundt seg, men det er lett å se at kulturlivet har vært hardere rammet enn det meste ellers. Mye har gått sin gang, i det minste litt til og fra, men fra konsertscenene har det for det meste vært svært stille. En forsiktig pessimisme i sommer ble erstattet av ny fortvilelse i høst.

Da stengingen av Norge var en realitet skrev jeg en kommentar der jeg måtte innrømme at jeg langt fra hadde konkrete forslag til universalordninger for hvordan frilansmusikere kunne kompenseres for bortfallet av inntekter. «Men hvis kulturlivet regnes som viktig for denne regjeringen må betydelige midler på bordet. Selv de som aldri går på konserter har godt av at konserter blir avlyst, som et generelt smittevern. Da må også fellesskapet være villig til å gi tilbake til de som tar de økonomiske tapene», sto det da.

[ La musikklivet leve - kommentaren da Norge stengte ]

I høst reduserte regjeringen den første kompensasjonen de lagde for frilansere, fra 80 til 60 prosent av inntektstapet. De som tjener under 75.000 får ingenting. De som har lite fra før skal få mindre nå. Men vi så samtidig eksempler på at de som har mye får mer. Den omdiskuterte multimilliontildelingen til Kurt Nilsens julekonserter ødela den alminnelige forståelsen av ordningene. Det er ikke sånn offentlige stønader skal fungere. Nå blir dette fra kulturfiendtlige kretser brukt som eksempel på hvor godt man har det i kulturlivet, selv om realitetene er at de fleste har hatt det ganske dårlig.

Kunstnerorganisasjonen Credo, foreningen Norske konsertarrangører og kulturseksjonen i Virke sendte onsdag et brev til Kulturdepartementet, der de etterlyste avklaringer og mer tydelig kommunikasjon. «Ingen av de bebudede krisetiltakene innrettet mot kulturfeltet er oppe og går, selv om midlene for 2021 er bevilget», står det der, og videre: «Regjeringen og helsemyndighetene er altså fortsatt langt unna å gi kulturaktørene den forutsigbarheten de fortjener, og som vi har etterlyst i snart et år.»

Det kan være lysere tider i vente, men vi vet fortsatt ikke om det blir festivaler i sommer, eller i hvilket omfang. På Kongsberg diskuteres det akkurat nå så fillene fyker om hvem som skal få være med å sponse festivalen, mens det er like uvisst om det blir festival i det hele tatt.

[ NRK må redegjøre for sin musikksatsing ]

«Den offentlige nødhjelpen til musikklivet må være massiv», skrev jeg for et år siden. Nødhjelpen har vært massiv på mange områder, men alt er relativt. Kulturlivet overlever ofte på små marginer. Dette kan fort gi et inntrykk av de ikke trenger så store midler nå heller. Mange synger og spiller jo for moro skyld!

Musikklivet har stilt solidarisk opp. Det er ingen av betydning som foreløpig har protestert mot smittevernstiltakene i seg selv. Honningbarna har tatt konsekvensene av situasjonen. Deres fysiske form for rock har sine utfordringer når det kommer til smittefare, og de har bestemt seg for å holde seg helt borte til dette er over.

Et år etter er vi inne i de strengeste stengningsreglene vi har sett. Det er ikke tiden for å protestere på dette, men når det lysne litt kan det være grunn til å gi kulturlivet noen lettere rammer for å drive en del av virksomheten videre. Er det mulig å sette 100 mennesker i en sal som har plass til 1.000, når fly og busser går som før, og butikkene åpner? Kan man ha like mange mennesker på en festival i en park som det er lov til å være i et kjøpesenter?

Ikke alt dette handler om et umiddelbart inntektstap for artistene. For å komme tilbake til dette med Bylarm, så er det en generasjon artister som ble satt på vent, fjorårets store talenter som ikke fikk sin forventede festivalsommer, som kanskje går glipp av en til, og risikerer å miste sine beste år i startfasen. Et langt og vondt sorgens kapittel i musikklivet er fortsatt ikke over. Årets Bylarm er utsatt til september. Det er mange som gleder seg til å komme i gang igjen.