Kultur

Riksteatret drar ut på humørfylt eggspedisjon

Alle egg blir ikke kyllinger – noen blir faktisk pannekaker. Denne og andre innsikter får en høne og en rev som reiser verden rundt i et fly på jakt etter et egg.

5

TEATER

«Høna, egget og reven»

Av Nelly Winterhalder

Regi: Gunnar Eiriksson

Med: Henrik Bjelland, Eirin Schou Fævelen, Ragnhild Gravem, Hans Norman Røine

Riksteatret


Når vi snakker om høner og egg, er vi ofte opptatt av hvem som kom først. I forestillingen «Høna, egget og reven» er dette derimot ikke problemstillingen – her handler det mest om hvor et egg, kalt Egget, kan ha blitt av. Og den som har mistet Egget, er Eggets mor, nemlig Høna (Eirin Schou Fævelen). For ikke før har hun etter mye strev verpet sitt kjære egg, så forsvinner det på mystisk vis mens hun tar seg litt potetgull. Heldigvis for Høna, treffer hun den lure og snille Reven (Henrik Bjelland), og sammen reiser de ut i Den Fantastiske Flymaskinen DFF for å finne Egget. Og du vil ikke tro hva de to faktisk finner til slutt – men enden er i alle fall god og allting er litt annerledes men godt når reisen er over.

«Høna, egget og reven» er blitt en veldig tight og god barneforestilling som Riksteatret turnerer med denne våren. På mange måter føles denne scenefortellingen, skrevet av Nelly Winterhalder, både forfriskende og ny, og med gode visuelle og lydlige virkemidler har man på Riksteatret klart å skape en scenisk helhet som det er lett å leve seg inn i og som lokker oss ut på et ganske merkelig eventyr. For hva sies om en tur ut på en hodebunn full av lus? Eller ut i isødet for å treffe en overbeskyttende pingvinfar som sier beklager hele tiden? Eller til en krokodillekvinne som ikke vil legge egg, men bare være kokk og spise alt?

Høna og Revens jakt på Egget er spekket med herlige og uventede stoppesteder rundt om i verden, og i Riksteatrets oppsetning, som er preget av en spennende bruk av scenografi, lys og teknologi, er det som om publikum er på alle disse stedene selv. Og skuespillerne geleider oss fint igjennom det hele.

Tendenser til overspill er det dessverre nesten alltid i forestillinger for barn, og denne forestillingen er intet unntak. Man kan lure på om det er nødvendig å gjøre karakterene så overtydelige hele tiden, eller om det er mulig å nærme seg et litt mer avslappet uttrykk, noe som ikke virker så karikert, men som spilles med mer varme og troverdighet.

Det skulle ikke forundre meg om mange barn i landet får stor glede av denne forestillingen

—  

«Høna, egget og reven» er egentlig et stykke med en ganske voksen problematikk. Her handler det om hva som er en god eller en dårlig mor, om at barnet man får kanskje ikke blir som man hadde trodd og at man til slutt må slippe taket og la avkommet reise til Mars. Eller leve sitt eget liv, som det heter. Allikevel balanseres alvoret veldig godt av den spennende handlingen i forestillingen som sikkert vil appellere til mange små.Dramaturgien er stram og målrettet og fortellingen går i full (men ikke for full) fart fremover. Og endelig en forestilling som ikke hele tiden stopper opp og utbroderer hver eneste scene med et sangnummer!

Denne forestillingen stoler fullt og helt på fortellingens kraft, og det gjør den enda mer solid. Dette er teater som går helt tilbake til grunnleggende narrative elementer, nemlig reisen og leken, og det er fint å kjenne på at alt ikke må jazzes eller poppes opp av musikk, men at karakterer og fortelling får utvikle seg fritt. Men så er Nelly Winterhalders tekst veldig levende allerede på papiret, og den stramme dramaturgien i fortellingen finner vi også her. Dessuten har stykket mange replikker fulle av både bokstav- og enderim som klinger veldig fint og som må falle lett i munnen på skuespillerne.

Det føltes imidlertid både trist og merkelig at det ikke var noen barn i salen under den lukkede pressevisningen til Riksteatret i Nydalen. Dette skyldtes, ikke overraskende, gjeldende koronarestriksjoner. Men dermed kunne vi jo ikke observere og formidle hvordan denne forestillingen virker på barna. Fraværet av små publikummere som kommer med kommentarer og deltar på en mer umiddelbar måte enn det voksne gjør, merkes godt, siden denne interaksjonen mellom sal og scene er noe av det som gjør barneforestillinger så spesielle.

Det var ingen kritikere som begynte å snakke med skuespillerne, for å si det sånn. Men stemningen kommer nok når Riksteatret legger ut på turné. I flere av landets kulturhus får man jo samle et publikum som kan komme og se. Kanskje vil også forestillingen utvikle seg videre i tråd med hvilke reaksjoner skuespillerne får fra de yngste i salen. Det er jo tross alt dem de skal spille for.

Men utgangspunktet er i alle fall veldig fengende, humørfylt og fullt av overraskelser. Det skulle ikke forundre meg om mange barn i landet får stor glede av denne forestillingen.

Riksteatret. Forestillingen har turnépremiere 3. mars i Sandnessjøen