Familien hennes ble tvangsflyttet fra Norge

– Dette er like mye en norsk historie. Boka burde egentlig kommet samtidig på svensk og norsk.

Dette sier Elin Anna Labba, forfatter og journalist. På tampen av fjoråret fikk hun den prestisjetunge svenske August-prisen for sin debutbok «Herrene sendte oss hit», om tvangsflyttingen av reindriftssamer fra Tromsø-regionen til Nord-Sverige tidlig på 1900-tallet.

En av dem som ble tvangsflyttet, var farfaren hennes. Også morfarens familie ble tvangsflyttet. Men det snakket de aldri om.

Nå kommer boka i norsk oversettelse. Det er Elin Anna Labba glad for.

– Dette er en historie som Norge og Sverige har skapt sammen, og som vi begge må ta konsekvensene av, sier Labba.

Boka kom også ut i nordsamisk oversettelse i 2020.

Bosettinger brent ned

Store Norske Leksikon karakteriserer forflytningene av reindriftssamene som «en lite kjent historie». Flere hundre familier ble tvunget til å forlate sine norske sommerbeiter og boplasser ved kysten, og plassert av den svenske staten i samebyer i innlandet. Det pågår fortsatt rettslige konflikter om beiteområder som følge av tvangsflyttingen.

– I arkivene med korrespondanse mellom norske og svenske myndigheter om folkeforflytningene er tonen fra norsk side utrolig hard mot det samiske folket. Svenskene virker nesten hyggelige i sammenligning. Nordmennene ville virkelig ha bort denne reindriften, dette hadde de jobbet med helt siden 1800-tallet, sier Labba.

Ella Marie: - Jeg håper vi om ti år kan se en generasjon samer som er stoltere enn jeg har vært (+)

I bokas innledning reiser Labba til Kvaløya utenfor Tromsø for å finne spor etter sin families bosetninger.

– Min farfar var oppvokst på Kvaløya, han var tenåring da han ble tvangsflyttet. Mange steder i dette landskapet kan man finne slike bosetninger. Men ofte er det grodd igjen, eller brent ned, og naturen har tatt over. Det er ingen skilt der. For 100 år siden bodde det folk her. De var en del av naturen og av bybildet i Tromsø.

– Det er merkelig at alt dette bare kan bli borte uten at noen forteller om det. For mange er disse stedene minnesmerker. Også min egen familie dro tilbake til disse stedene, sier Labba.

Hun er tidligere redaktør for avisen Samefolket og tidsskriftet Nuorat, og er nå leder for samisk forfattersentrum i Jokkmokk.

– Dette er stoff jeg har hatt i bakhodet lenge. Først da jeg hadde mammapermisjon begynte jeg å jobbe med det. Å bli mor vekket noen eksistensielle spørsmål – hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Også min manns besteforeldre ble tvangsflyttet, mange av mine venner har tvangsflyttingen i familiene sine. I Jokkmokk, der jeg bor, er denne historien så nær oss hele tida. Først under arbeidet med boka gikk det opp for meg at også min morfars familie var tvangsflyttet, han pratet aldri om det.

Oppbrudd og død

Boka blander arkivintervjuer, offisielle dokumenter, og Labbas egne møter med folk som var berørt av tvangsflyttingene.

De forteller om brutale oppbrudd, gråt og avskjed, død og fødsel underveis. Lange karavaner av rein, vandringer på opptil 60 mil, tap av livsgrunnlag. En av samene drar til Stockholm for å be kongen om hjelp, uten å bli hørt.

– Boka var først tenkt som en intervjubok med folk som levde i dag. Så skjønte jeg at jeg trengte arkivmateriale, og da jeg begynte å pusle sammen bitene, ble boka mer som et kor av stemmer. Materialet har fått forme boka, sier Labba.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Historien om de fordrevne samene minner om begreper som deportasjon og etnisk rensing.

– Dette ble gjort på byråkratisk vis. Folk fikk tilbud om å flytte, og måtte søke om det, men de hadde jo ikke noe valg. I noen tilfeller var det deportasjon – for eksempel Lásse, som jeg intervjuet i boka. Han opplevde tvangsflyttingen som barn. Man tok jorda deres og sendte dem bort.

– Jeg ville nok ikke brukt ordet «etnisk rensing», det er veldig hardt. Men det er samme ideologier som ligger bak: Rasisme og nasjonalisme. De måtte flytte fordi de var samer. Det blir ikke bedre av at det er gjort på «papirmåten».

Reinbeitekommisjonen på kartlegging ved Paras, ved grensen mot Sverige øst for Tromsø. Foto: Jens Holmboe/Reinbeitekommisjonen av 1913/Riksarkivet

Juryen for August-prisen berømmet Labbas bok for å «kaste nytt lys over en mørk del av svensk historie».

– Mye av den samiske historien har ligget i mørket. Nasjonalstaten skriver historien med sitt blikk, den samiske historien har ikke vært en del av dette perspektivet. Selv innenfor det samiske miljøet har det vært taust om tvangsforflytningene. Men dette er moderne historie som er nær oss i både tid og sted. Det er ubegripelig at dette ikke er blitt en del av historieskrivingen, mener Elin Anna Labba.

Tidligere August-vinner om samme tema

I 2018 ble Linnea Axelsson tildelt August-prisen for beste skjønnlitterære verk med «Aednan»: Et 750-siders episk dikt om samisk historie, som også omhandler tvangsflyttingen av samene. Hovedpersonene i «Ædnan» er reindriftssamer som i starten beveger seg mellom vinterbeiter i Sverige og sommerbeiter i Norge. Fram til representanter for det offisielle Norge kommer og setter grenser for beiteområdene mot vest, og finnene stenger grensen mot øst.

– «Aednan» spenner over et større område og lengre tidsrom enn min bok, men handler også om tvangsforflytningene, sier Labba.

August-vinner 2018: Linnea Axelsson. Foto: NTB

– Linnea og jeg har mye av den samme historien, men vi skriver og jobber veldig ulikt. Hennes mormor bodde på Kvaløya, i likhet med min familie. Jeg har hørt på innspillinger der Linneas mormor forteller. Både Linnea og mormoren har en fantastisk fortellerevne.

FAKTA: Tvangsflytting av samene

* Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige ble undertegnet 1919.
* Svenskregistrerte samer mistet dermed retten til sommerbeite i Norge
* Allerede i februar 1919 begynte den svenske staten tvangsflyttingen av samiske familier fra nordområdene
* De samiske familiene flyttes til nord-Sverige, i regionen rundt Jokkmokk.
* Tvangsflyttingene pågikk helt fram til 1950-tallet
Kilde: Elin Anne Labba "Herrene satte oss hit" (Pax)/snl.no