Kultur

Forfatteren som kom inn fra kulden

Verden endrer seg, men noen vil alltid stå igjen som bautaer over det som har vært. John le Carré er en av dem.

John le Carré ble en av de store britiske romanforfatterne med thrillere om spionasje under den kalde krigen. Han ble 89 år gammel.

Den britiske forfatteren John le Carré er død, 89 år gammel. En eksepsjonell skrivegjerning er ved veis ende. Det samme er et liv som en av verdens mest leste og feirede forfattere, med en imponerende merittliste og en fascinerende produksjon som strakte seg fra begynnelsen av 1960-tallet fram til 2017, da han ga ut sin siste roman, «A Legacy of Spies» («Spionenes arv»). I hverdagen bar han sitt egentlige navn David Cromwell, og han ble en etter hvert skarp iakttaker og refser av det samme samfunnet og demokratiets skjøre sammenføyninger som bøkene hans til enhver tid har sitt utspring i. Det handlet om vestens selvgodhet, politikkens kynisme eller Brexit og Labours knakende fundament, alt avhengig av tid og sted.

John le Carré ser ut til å ha vært på riktig sted til riktig tid gjennom hele livet, men oddsene var mot han helt fra begynnelsen. Mannen som skapte figuren George Smiley og som skrev om den kalde krigen og dens skjulte verden av intriger, nettverk og agenter, gikk selv skolen som agent for de britiske etterretningene MI5 og MI6 på samme tid som han skrev sin første roman «Call For The Dead» («Telefon til avdøde»), utgitt i 1961. Men ble han selv spurt om sitt «heldige» utgangspunkt for temaene han beskjeftiget seg med, vil han snarere trekke fram barndommen som det mest grunnleggende.

Les også: En helt ekstraordinær gentleman

Han ble født i den lille byen Poole i Dorset, men gjennom store deler av Le Carrés barndom satt faren hans i fengsel. Han brakte imidlertid med seg fargerike skikkelser og fantasier inn i sønnens liv. Som assosiert med de beryktede britiske gangstertvillingene Ronald og Reginald Kray, som organiserte forbrytersyndikatene på Londons østkant på 1950-tallet, ga faren John le Carré bakgrunn for egne meninger og forestillinger lenge før han skrev sin første roman i 1961.

Likevel skal ikke tida han selv tilbrakte som agent underslås. Med tanke på oppveksten og utspring i kostskoler fra han var fem år gammel, gjorde han en klassereise inn i akademia, via Sveits og Oxford før han med toppkarakterer ble vervet som foreleser ved prestisjeskolen Eton. Her ble han også vervet til den britiske etterretningen. Han har selv sagt at hans største bedrift som såkalt «undercover»-agent var hans eget liv, det å skape seg en bakgrunn han selv ikke hadde. John le Carré står igjen som selve personifiseringen av den sofistikerte, intelligente, borgerlige engelskmannen med en kontaktflate som man lett kunne tro var arvet. Fjerne fra den illusjonen kommer man knapt.

Les også: Gi bra bøker i koronajulegave (+)

Som en thrillerens mester ble John le Carré vårt fremste bindeledd til en eventyrlig, mørk og farlig verden, til den kalde krigen, der stormaktene brukte enkeltmennesker som brikker i dunkle og skitne spill om hvem som skulle eie framtida. Hans egen innsats som en «brikke» i dette spillet har han brukt et liv på å bagatellisere. I et intervju med The Guardian i forbindelse med utgivelsen av hans siste roman, fortalte han at det meste av det vi lesere opplever som opplevde sannheter når det gjelder detaljer fra etterretningsverdenen, egentlig er fri fantasi. Men han innrømmet at han hadde ørene på stilk når han deltok på møter der «de større dyrene» diskuterte, og dette ga han en fantasibank som åpenbart har vært uvurderlig i hans formidlingsgjerning.

Hans første store suksess, «The Spy who came in from the Cold» («Spionen som kom inn fra kulden») fra 1963, ble definerende for hvordan han med utgangspunkt i disse fantasiene ble en av vår tids største romanforfattere uavhengig av sjanger.

Mens mange thriller- og krimforfattere lider et ublidt møte med de finere litterære ganene, synes John Le Carrés renommé å være ubestridt. Han maktet å skrive spenningsromaner som gikk utenpå det aller meste gjennom et litterært språk som forente det intrikate med det kunstneriske og ofte det komiske.

Les også: Bokanmeldelse: Sara Danius: «Sidenkatedralen och andra texter»: Skandaler og silkekjoler (+)

Han gikk til enhver tid inn i selve kjernen av tidsånden, og skapte bilder som ble sittende igjen på den imaginære netthinnen enten ut fra det litterære forelegget, eller i mer bokstavelig forstand da det raskt ble klart at Le Carrés bøker var som skapt for filmen og TV-dramaet. Få av forsøkene på å filme hans sammensatte, laginndelte historier har nådd opp til originalenes mesterlige klo og kløkt. Til det ligger for mye av konteksten bokstavelig talt mellom linjene og i det intuitive «dykket» ned i den skjulte materien som Le Carré beskrev så inngående. Det nærmeste vi kommer er «Tinker Tailor Soldier Spy», eller «Muldvarpen» som er den norske tittelen på boken, da den ble filmatisert med et stjernelag av svenske Thomas Alfredson i 2011, med Gary Oldman som den siste i en lang rekke som portretterte George Smiley for lerret og skjerm.

Artikkelen fortsetter under bildet.

John le Carrés George Smiley slik han framsto i Gary Oldmans skikkelse i «Muldvarpen» i 2011. Foto: SF Norge

Gary Oldman som George Smiley. Foto: SF Norge

Les også: Bokanmeldelse: Stein Sørensens «Brønnøya» er den første krimromanen skrevet fra koronatiden

Blant Smiley-tolkere står ikke minst Alec Guinness igjen som selve bildet på figuren som først dukket opp i handlingens randsone i «Spionen som kom inn fra kulden», men som siden skulle bli selve kjernen i flere av hans romaner, som en sentral skikkelse i den fiktive MI5-inspirerte etterretningsorganisasjonen og utenrikstjenesten Circus. Blant Smiley-bøkene er «Spionen som gikk sine egne veier» (1977) og «Den usynlige spion» (1979). John Le Carré var videre langt mer enn Smiley. Med romanen «The Little Drummer Girl» («Piken med trommestikkene») rettet han for eksempel i 1983 sitt kritiske blikk mot konflikten i Midtøsten. Bokas pessimistiske intrige levnet ikke noen av partene særlig ære, like lite som vestens syn på håndteringen av situasjonen.

Med fingeren på verdenspulsen og med all slags nostalgisk romantikk spøkende i bakgrunnen, skildret han stemningen forut for Berlin-murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen med romanen «The Russia House» i 1989.

I likhet med de fleste av hans senere romaner er også den filmatisert. Utover 1990-tallet snudde han blikket i andre retninger, som i «Nattportieren» (om internasjonal våpenhandel), for øvrig gjenstand for Susanne Biers TV-drama «The Night Manager» i 2016. Og «Skredderen fra Panama» og «The Constant Gardener», med handling lagt til Kenya hvor Le Carré gyver løs på den internasjonale legemiddelindustrien. Men uansett geografiske nedslag og intriger var Le Carrés forvaltning av de mesterlige plottene gjenkjennelige dykk ned blant antihelter og tilfeldighetenes nådeløshet.

Les også: Thriller av solid, forutsigbar type

Nylig ble vi minnet på en annen forfatter som skapte fantasirike historier fra spionenes forlokkende verden. Sean Connerys død ledet tankene til Le Carrés forfatterkollega Ian Fleming, som lekte fram illusjonene om en den kalde krigen som en verden fylt av glamorøse elementer, action, raske biler, forførende kvinner og høy maskulin smoking- og cocktailføring. John Le Carrés verden av spionasje og politiske intriger var noe helt annet.

Snarere skildret han en grå og mistrøstig tilstand preget av uhåndgripelige rusler, langt fra like actionmettet. Her lå spenningen i de sammensatte personlighetene, i desillusjon, tvil og tro rundt lojalitet og samvittighet. Gjennom hele forfatterskapet skapte han et realistisk bakteppe av storpolitikk, nasjonalistiske krefter og den lille mannens skjebne i alt dette. Ikke overraskende skulle John le Carré med tida miste mye av troen på et England han både kjempet for og trodde på, og som han brukte store deler av livet sitt på innpasse seg i med en kritisk tilnærming.

John le Carré ble en av de fremste offentlige stemmene i samfunnsutviklingen i England gjennom de siste tiårene, og i hans observasjoner lå også impulsene som skapte noen av verdens mest fascinerende thrillere.

Hans største romaner står igjen som monumenter over en annen tid, men ikke uten de evigaktuelle refleksjonene over menneskelig dårskap og maktmisbruk. Krefter som aldri endrer seg selv om verden gjør det og kulda trekker fra andre hjørner og dunkle svelg enn under hans første bøker om et jernteppe og dets mytiske tiltrekningskraft.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.