Kultur

Filmanmeldelse «Palm Springs»: Oppfinnsom og anarkistisk komedie inspirert av «Groundhog Day»

«Palm Springs» framstår som en av de beste romantiske filmkomediene på mange år.

Dagsavisen anmelder

5

KOMEDIE

«Palm Springs»

Regi: Max Barbakow

USA, 2020

Under store deler av 2000-tallet var romantiske komedier en evig byrde på kino, som ikke gjorde noe særlig mer enn å holde kunstig liv i karrierene til folk som Katherine Heigl, Kate Hudson og Sarah Jessica Parker. Den vonde tiden er heldigvis bak oss nå, og tradisjonelle «rom-coms» er i disse dager stort sett delegert til «filmer du aldri kommer til å se»-rekken på Netflix. Isteden har vi fått en ny generasjon med indiefilmer som både er romantiske og skikkelig morsomme, og «Palm Springs» er den beste på flere år. En eksentrisk lavbudsjettproduksjon som endte opp med å slå alle salgsrekorder etter premieren på Sundance-festivalen tidligere i år. Lett å se hvorfor; dette er en oppfinnsom publikumshitt som ikke akkurat følger formelen, selv om man først kan villedes til å tro det.

Les også: Anmeldelse «Gledelig jul»: Stjernelag redder filmjula

Sarah (Cristin Milioti) er motvillig i solskinnsbyen Palm Springs for å delta i bryllupet til søsteren Tala (Camila Mendes) og hennes ufordragelige forlovede Abe (Tyler Hoechlin). Sarah er en besk kyniker med spisse pigger, som er fast bestemt på å drikke seg igjennom dette marerittet før hun peller seg hjem til Texas. Men så dukker Nyles (Andy Samberg) opp, upassende kledd i en Hawaii-skjorte og uten en bekymring i verden. Han er den typen figur Bill Murray kunne ha spilt i yngre dager; som gir totalt faen i absolutt alt og allikevel ser ut til å ha full kontroll. Sarah lar seg sjarmere og ting ligger godt an til en såkalt «meet cute»-romanse – helt til Nyles plutselig får en pil skutt i ryggen. Pjoing.

Les også: Filmanmeldelse: «Borat Subsequent Moviefilm»: Borat i strupen på Trumps Amerika

Han blir jaget inn i en mystisk hule av den rasende villmannen Roy (J.K. Simmons), og Sarah følger forvirret etter dem. Dårlig ide. Denne hulen er kilden til et astrofysisk fenomen som zapper henne tilbake til begynnelsen av dagen, og dømmer henne til å gjenoppleve den i en evigvarende runddans. Dette er, som Nyles hjelpsomt forteller: «en av disse uendelige tidsloopene du kanskje har hørt om». Så ja, sammenlikningene til komedieklassikeren «Groundhog Day» (eller «En ny dag truer», som den ble kalt på norsk) er umulige å unngå. Nyles har vært fanget i tidshullet så mange år at han har glemt hvem han var før dette, og har for lengst akseptert sin skjebne. Det spiller ingen rolle hva som skjer i løpet av dagen; enten han blir drept, begår selvmord, drikker seg sanseløs eller sovner fredelig. Alt nullstilles neste dag, som er forrige dag, som alltid er bryllupsdagen 9. november.

Les også: Lyst på et klassisk James Bond-minne?

Hver bidige morgen våkner Nyles opp ved siden av den enfoldige kjæresten Misty (Meredith Hagner), og hver kveld er hun utro. Men siden Nyles allerede vet akkurat som kommer til skje er han på alle måter usårbar. Hvis du først innfinner deg med at ingenting du gjør betyr noe og ingenting har noen konsekvenser, da er det ikke så ille å være fanget i den samme dagen for evig tid. Nå har han dessuten noen å tilbringe denne forutsigbare monotonien sammen med, i evig tid. 9. november er imidlertid den siste dagen i livet Sarah har lyst til å oppleve flere ganger, av veldig personlige årsaker – så hun må igjennom alle de fem stadiene av sorg før hun aksepterer sin nye virkelighet, og omfavner galskapen.

Les også: Filmanmeldelse «Honest Thief»: Rullator ingen hindring for Liam Neeson

De to hovedpersonene (og skuespillerne som portretter dem) er så severdige sammen at de kunne ha løftet en langt dummere «romcom» enn «Palm Springs» viser seg å være. Begge er dessuten mer skakkjørte enn vi først aner, og bærer på en tung bagasje som bidrar til at dette blir mer enn bare en lystig konseptkomedie. Ikke misforstå, «Palm Springs» er overraskende og gjennomført gøyal, men treffer gradvis noe litt dypere og sårere – mens hele tidsloopkonseptet blir en slags metafor for monotonien i langvarige forhold, og hva det egentlig betyr å elske noen for evig. Så hvor mye dette enn er inspirert av «Groundhog Day», dras tidsloop-konseptet i en helt annen retning.

Les også: Anmeldelse «Welcome to Chechnya»: Viser en barbarisk virkelighet

En del av puslespillbitene faller på plass hvis du vet at «Palm Springs» er produsert av The Lonely Island-gjengen (hovedrolleinnehaver Andy Samberg, Akiva Schaffer og Jorma Taccone), som gjorde seg kjent for en rekke surrealistiske kortfilmer for «Saturday Night Live». Siden den gangen har de gitt ut flere skiver, to absurde Netflix-spesialer samt kultfilmene «Hot Rod» (2007) og «Popstar: Never Stop Never Stopping» (2016). Ting som kanskje ikke har truffet den bredeste publikumsmassen, men som elskes desto mer av en hard kjerne med fans. «Palm Springs» er en av de få filmene de ikke har skrevet eller regissert selv, men er drevet av det samme kreative anarkiet – og vil appellere litt ekstra til alle som setter stor pris på dem.