Kultur

Anmeldelse «West Side Story»: Lykkelige er vi som får høre Leonard Bernsteins musikk live!

Leonard Bernsteins musikk skinner litt ekstra og musikalklassikeren om den umulige kjærligheten har fått fornyet aktualitet når «West Side Story» nå settes opp på Chateau Neuf.

Dagsavisen anmelder

4

MUSIKAL

«West Side Story»

Av Bernstein, Sondheim, Laurets

Regi: Mattias Cralsson

Koreografi: Belinda Braza

Med: Sondrey, Astrid Giske, Nils Ole Oftebro, Anette Hoff, Zahid Ali, m.fl.

Chateau Neuf

NB! Anmeldelsen ble skrevet etter premieren i november 2020. Forestillingen ble imidlertid tatt av på grunn av koronarestriksjoner. Spilles nå etter nypremieren 23. september 2021.

«West Side Story» er en klassiker som med jevne mellomrom har blitt satt opp på norske scener, men som ikke har vært å se på en hovedstadsscene siden 2006. Endelig var tiden inne for en ny oppsetning. Musikalen fra 1957, som jo er en moderne Romeo og Julie-historie, er da også en av musikalhistoriens største og mest slitesterke, med musikk av Leonard Bernstein og tekster av Stephen Sondheim. Og jammen er den ikke ganske aktuell også.

I forbindelse med presidentvalget i USA som i skrivende stund ikke er avgjort, kom det frem at mens det i USA tidligere var skepsis mot å gifte seg med noen med annen hudfarge eller religion, er det nå de politiske skillelinjene som er de virkelig brennbare i denne sammenhengen. Er du republikaner, kan det bli problematisk å komme hjem med en demokratisk kjæreste. Motsetningen mellom de to gruppene Sharks og Jets i West Side Story og den umulige kjærligheten mellom Maria og Tony er derfor tematisk minst like aktuell som den var da musikalen ble unnfanget, det er bare konteksten som har endret seg. På scenen på Chateau Neuf får vi også presentert et rødt lag (Sharks) og et blått (Jets), men forestillingen snakker like mye til oss i den norske hovedstaden som til sitt amerikanske opphav. I alle fall i de øyeblikkene den treffer.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Sondrey og Astrid Giske er Maria og Tony i «West Side Story», men kjærligheten deres når ikke helt ut over scenekanten. Foto: Tovita Razzi

Sondrey og Astrid Giske er Maria og Tony i «West Side Story», men kjærligheten deres når ikke helt ut over scenekanten. Foto: Tovita Razzi

For det som først og fremst er tydelig i denne oppsetningen, er hvor kompleks og herlig Leonard Bernsteins musikk er. Den er jazzete, kraftfull og rytmisk utfordrende, og selv om man har hørt den mange ganger før, er det alltid noe nytt å oppdage. Og lykkelige er vi som får høre musikken live! Det tolv personer lille orkesteret på Chateau Neuf formidler den på fortreffelig vis med ordentlig god groove, og lydbildet er tett, nesten litt gammeldags som i filmversjonen fra 1961. Så instrumentalt er dette en skikkelig lykkepille.

Men mens musikken imponerer med sin kompleksitet, blir helhetsinntrykket av forestillingen på Chateau Neuf noe flatere. Tolkningen av stykket er til tross for enkelte små moderniserende grep, ganske tradisjonell, og i et stykke som handler om a) den store kjærligheten og b) slåssing, så har ikke skuespillerne altfor mye å spille på for å skape spennende karakterer heller.

Det blir mye skriking, brøling og testosteron på den ene siden, og på den andre siden mye lidenskap og ømhet, som dessverre ikke når helt utover scenekanten.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Tovita Razzi

I rollene som Tony og Maria finner vi Sondrey, kjent for mange fra fjorårets Stjernekamp og årets Melodi Grand Prix, og Astrid Giske, som debuterte som musikalartist i «The Phantom of The Opera» på Folketeateret i 2018. Sondrey kommer greit fra det i sin musikaldebut, men han er først og fremst sanger med en fin stemme. Stemmen er imidlertid ikke så stor og nyansert at den klarer å fylle en musikalrolle. Sondreys ansikt og kropp formidler følelser, men lukker man øynene, høres stemmen hans ganske maken ut uansett hvilken stemning han skal være i.

Astrid Giske er på sin side nesten bare stemme, og hun formidler Marias følelser og karakter bedre når hun synger enn når hun spiller. Kjærligheten mellom denne Tonyen og denne Mariaen blir dermed aldri så gnistrende som vi gjerne skulle se den for at den kommende tragedien virkelig skal ta oss, og det er synd. Men søte er de i alle fall sammen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

Foto: Tovita Razzi

West Side Story er på mange måter et ensemblestykke der spillet mellom de to gjengene er sentralt, og de store dansenumrene har en fortellende funksjon. Jerome Robbins’ legendariske originalkoreografi er her byttet ut med norske Belinda Braza, som har mange års erfaring med å koreografere for norske musikaler. Hun har gitt koreografien et preg av street dance og tar dessverre ikke opp så mye av den veldig sammensatte musikken i dansen. Som fortellende grep fungerer det derimot fint, og danserne er samkjørte og fulle av energi i ensemblenumrene.

Selv om det er litt å gå på når det gjelder nyskaping og utfordringer for øyet i denne koreografien, så er den absolutt med på å holde forestillingen oppe, sammen med gode sang- og skuespillerprestasjoner fra ensemblet som helhet. Som kuriositet har også komiker Zahid Ali og Per Sundnes mindre roller i denne forestillingen, men Per Sundnes minner kanskje mest om seg selv. Alt i alt kommer de seg ganske greit i land på Cheateau Neuf.

Og så må vi ikke glemme at sangen «Amerika» («I like to be in America» osv.) fikk noen ekstra dimensjoner takket være de spesielle omstendighetene landet over there har vært i den siste tiden.

Lest denne?: Dette var kvelden da Keith Richards truet med kniven for å få kastet ut Trump (+)