Kultur

Empati og kaktus til folket

Mens USA og verden gjør seg klar for et nervepirrende presidentvalg, kan vi på Operaens hovedscene se uttalelser fra Trump-velgere og presidenten selv forvandlet til dans.

Dagsavisen anmelder

4

BALLETT

«Cacti»

Koreografi: Alexander Ekman

Tekst: Spenser Theberge

«The Commoners»

Koreografi: Hege Haagenrud

Tekst: Kate Pendry

Begge inngår i serien «Ekman/Haagenrud/Kylián»

Den Norske Opera & Ballett

Først ut var Hege Haagenruds helt nye «The Commoners», som er skapt til tekstbiter bestående av uttalelser fra Trump-supportere og Trumps eget propagandaapparat. Å skape dans til talt tekst er blitt en egen sjanger, og Haagenrud har tidligere latt seg inspirere av f.eks. spoken word-poesi i sitt koreografiske arbeid. Men det er noe helt eget med tekstene vi får servert i The Commoners. For aldri før har hun vel jobbet med tekst som er så ladet.

Vi er nå bare dager fra et amerikansk presidentvalg hvor man trygt kan si at det er mye som står på spill. I et svært splittet USA er frontene steile mellom dem som heier frem den sittende presidenten som en superstjerne, og de som er redde for hva han kan gjøre med USAs og verdens fremtid. Hege Haagenrud sammenligner situasjonen – og hele vår tid – med å sitte på et synkende Titanic, mens orkesteret livlig spiller videre. Men hun presiserer også at hun med sin koreografi ønsker å vise en empati med Trump-supporterne, prøve å forstå noen hun ikke forstår.

Les også: Anmeldelse «Welcome to Chechnya»: Viser en barbarisk virkelighet (+)

Om hun har lykkes med å bringe denne empatien videre til publikum, får kanskje hver enkelt av oss finne ut av. Men hun har i det minste skapt en ny kontekst rundt både kjente og mindre kjente uttalelser fra Donald, Melania og Ivanka, samt den jevne Trump-tilhenger. I scenograf Åsmund Færavaags store tre-installasjon, som er litt vegg, litt mur og veldig mye udefinerbart, trer danserne frem kledd i kostymer som er litt renessanse-, barokk- eller 1800-talls-aktige.

Igjen litt udefinerbart, altså, men de får meg til å assosiere rundt amish-folket eller landsbyfolket i Shyamalans film «The Village». Alle realistiske og nåtidige referanser som Det Hvite Hus, det amerikanske flagget, bilder av president Trump eller bruk av konkrete navn i tekstene, er vekk. Dette gjør innholdet i tekstene mindre realistisk, mindre farlig, og ordene som sies, eller danses, blir i stor grad bare ord. Det er imponerende hvordan Haagenrud og danserne har jobbet frem et kanskje litt hakkete men også poengtert formspråk der tekst og bevegelser glir nesten umerkelig over i hverandre, og gøy å se hvordan ulike tekstutdrag virker på og i kroppene.

Men det skjer veldig lite i denne koreografien på et overordnet dramaturgisk plan. Det er det samme konseptet som gjøres gjennom hele. Her er ingen store vendinger, ikke noe konkret høydepunkt. Det oppleves mer som en nøytralisering og estetisering av politiske uttalelser som ellers kan virke skremmende på oss.

Les også: Anmeldelse «Relic»: Leter du etter frydefulle filmgrøss til Halloween, er ikke «Relic» svaret (+)

Om Haagenruds koreografi tematisk er den som kan bli forestillingens snakkis, så er det Alexander Ekmans «Cacti» som står igjen som kveldens største visuelle opplevelse. Koreografien skapte Ekman i 2010 som en reaksjon på det å få tilbakemeldinger fra kritikere tidlig i karrieren. Koreografien har da også innslag av en fiktiv og noe karikert «kritikertekst» som kommer inn og kommenterer, enten det som skjer på scenen eller bare danseforestillinger generelt.

Det skaper et spennende rom i forestillingen og belyser at det er et gap mellom «det trente øyet» som ivrig prøver å forstå, fortolke og formidle, og det som skjer på scenen, som kanskje ikke er annet enn en serie vakre bevegelser satt i system. Men om Ekman her ikke har gjort annet enn å sette vakre bevegelser i system og legge til en rekke kaktuser, så gjør han det på et både lekent, stort og ekspressivt vis, og vi kan også kjenne igjen hans klare signatur i bevegelsesspråket, selv i et verk som er ti år gammelt. For Ekman kan få seksten dansere som løper på stedet til å bli et kraftfullt maskineri (selvsagt godt hjulpet av en dramatisk lyssetting).

Og han kan få en koreografert dialog mellom to dansere om nettopp det å skape dans til å bli en historie om noe større, om livet – om og hvem som skal «arve» katten når forholdet mellom danserne går i stykker. Men størst inntrykk gjør det å se alle de seksten danserne på scenen ta ut all den energien de har i koreografiens mange synkrone og halv-synkrone partier. Da er det som det går en voldsom kraft gjennom rommet. Og den kraften kan vi med oss videre ut i den mørke høsten.

Les også: Anmeldelse «Wolfwalkers»: Mesterlig dans med ulver (+)