Møt antiterror-Teletubbies på Astrup Fearnley: Et dystopisk lykketreff av en kunstutstilling

UTSTILLING

Josh Kline

«Antibodies»

Astrup Fearnley-museet

Til 3. januar 2021.

Man skulle ikke tro det, men til tross for et dypt alvorlig tema og stor aktualitet midt oppi en verdensomspennende pandemi og medfølgende økonomisk depresjon, har Astrup Fearnley-museets store høstsatsing en positiv understrøm. Du kan legge til aktuelle temaer som den amerikanske presidentvalgkampen, stadig mer avansert overvåkning i Kina så vel som i Norge, og økende sosiale og økonomiske motsetninger i de fleste land og samfunn. Alt dette summeres opp i Josh Klines utstilling.

Det høres deprimerende trist ut, men du kan også finne innslag av humor. Og best av alt, gjennom alle dystopiene den amerikanske kunstneren presenterer, finnes det en rød tråd av tro på mennesket og en forståelse for de problemer vi alle står overfor – kanskje bortsett fra den ene prosenten som utgjør verdens rikeste.

Les også: Anmeldelse Høstutstillingen: «Flere av de godt etablerte kunstnerne viser nye takter»

Det er lett å bli overveldet av alt det negative. Dette er ingen lettbent utstilling. Men den er full av visuelle godbiter, den bruker den mest avanserte teknologi på en engasjerende og utfordrende måte, og den tar vanlige folk på alvor. Og tro meg, hvis du ikke har oppdaget den positive understrømmen før, blir den tydelig når du står i utstillingens siste rom. Der møter du et overveldende enkelt budskap, så selvinnlysende at det åpner for en erkjennelse som gir deg muligheten til å trekke linjer gjennom det du har sett: Alt faller på plass.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Josh Kline på Astrup Fearnley. Foto: Mimsy Møller. 

Les også: Anmeldelse Susanna: Fra Baudelaires avgrunn

La meg gå litt tilbake i tid: Da kurator Therese Möllenhoff og Josh Kline planla utstillingen i desember i fjor var Covid-19 knapt noe noen hadde hørt om. Utstillingstittelen «Antibodies» (som i tillegg til den direkte oversettelsen «antikropper» også er det engelske begrepet for «antistoffer») lød naturlig fordi store deler av Klines kunstnerskap dreier seg om hvordan utviklingen i arbeidslivet påvirker våre kropper. Mer (ubetalt) overtid; usikre ansettelsesforhold; stadig flere ufaglærte lavtlønnsyrker og frilansere uten sikre kontrakter og utsikter til pensjon; jobber som blir overflødige på grunn av stadig mer avansert automatisering – alt dette påvirker både kropp og sinn for stadig større grupper av mennesker.

Se for eksempel på den nylige rødlysaksjonen fra kulturlivets frilansere. At «Antibodies», eller «antistoffer», tre kvart år senere er blitt et begrep som er tatt opp i hverdagsspråket og -samtalen, var det ingen som kunne forutse.

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Josh Kline på Astrup Fearnley. Foto: Mimsy Møller. 

Les også:  – Dansekompaniene må være et statlig ansvar

Det var heller ikke mulig å forutse at skulpturene i det første rommet du kommer inn i kunne bli oppfattet som en eneste stor klisje. Men de virusformede, gjennomsiktige kuplene ble laget i 2016, og med årets bilde av det fryktede viruset blir sammenhengene kunstverkene peker på desto tydeligere. Pandemien har ført til at millioner er blitt sagt opp. Inni kuplene ser vi små pappkartonger med gjenstander ulike personer tar med seg fra arbeidspulten når de blir oppsagt og (i USA) må gå på dagen. Er det mulig å si at tilfeldigheter er blitt profetier?

I det neste rommet snubler du nesten over menneskefigurer som ligger sammenkrøpet på gulvet. Alle er 3D-skanninger av personer fra det virkelige liv, pakket inn i gjennomsiktige plastposer – som søppel. Det er faktiske mennesker i den rutinepregede delen av statusyrker som jurister, bankfunksjonærer og journalister. Folk som er blitt oppsagt som en følge av økt automatisering. Når du søker lån i dag er det en datamaskin som avgjør søknaden. Før i verden var det et menneske som gjorde vurderingen. Det er ikke nødvendig å sende en sportsjournalist for å registrere utviklingen i en håndballkamp. Dette vil vi se mer og mer av i stadig flere yrker.

I samme sal finner du handlevogner fulle med plastflasker og andre gjenstander disse «overflødige» menneskene kan bli tvunget til å samle for å overleve. Mange blir tvunget til å leve på gaten. Da du kom inn i utstillingen måtte du gå gjennom en vegg dekket med pappkartonger. Et materiale som er forbrukersamfunnets fysiske forutsetning, samtidig som det i den andre enden av skalaen gir beskyttelse til dem som er blitt «overflødige», uteliggerne. Videre i samme rom ser du store hauger med restene av overfloden i forbrukersamfunnet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Josh Kline på Astrup Fearnley. Foto: Mimsy Møller. 

Les også: Kunsten vi ikke vil se på veggen

Du skulle tro at det ikke kunne bli særlig tristere. Men nei, i neste rom møter du Teletubbies kledd ut i det amerikanske politiets antiterroruniformer. De har skjermer på magen der budskapet til «Occupy Wall Street»-bevegelsen (som Josh Kline har vært en del av) fremføres av innleide, pensjonerte politikonstabler. I samme rom vises også en video der president Barack Obama holde en innsettingstale som innfrir alle drømmene til venstresiden, mens politikerne som var ansvarlige for Irak-krigen er plassert gråtende i et høysikkerhetsfengsel. Alt er løgn, alt er manipulert med en teknologi som etter hvert kan etterligne virkeligheten på en måte som gjør at vi ikke vet hva vi kan stole på lenger. Det er ekkoet av Donald Trumps «fake news» i n’te potens.

Oppe i andre etasje møter vi flere virkelige mennesker. Ansatte i lavtlønnsyrker forteller om sin hverdag med hjerteskjærende oppriktighet. På mesaninen er de samme menneskene stykket opp og materialisert i 3D-printede skulpturer med forbløffende detaljrikdom. Kroppsdelene er plassert som andre rekvisitter de bruker i jobben. Det er fascinerende å se på, men dypt forstemmende i sin konsekvens.

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Josh Kline på Astrup Fearnley. Foto: Mimsy Møller. 

Les også: Teateranmeldelse «Macrofobia»: Åtte personer søker en scene

Så hvor bringer dette oss? Hva kan vi lære? I det siste rommet kommer svaret i form av en kort video med et overstrømmende positivt budskap. Filmen er laget i beste reklamefilmtradisjon, og temaet er borgerlønn. Temaet er blitt aktualisert med pandemien. Og med all den rikdommen verden besitter er tanken absolutt realiserbar. Vi må bare lære oss å tenke annerledes. Det gir denne utstillingen oss mulighet til å gjøre.

Det er et lykketreff at denne utstillingen treffer oss akkurat nå. Jeg får lyst til å parafrasere Nordahl Grieg, og si at Josh Kline er en kunstner som går inn i sin tid. Det er all grunn til å gi avgåtte museumsdirektør Gunnar Kvaran honnør for å avslutte sin programmering med denne utstillingen. Samtidig er det den beste utstillingen den nye direktøren, Solveig Øvstebø, kunne starte med.

«Antibodies» er en utstilling som gir håp om at Astrup Fearnley-museet skal innta en sentral posisjon i fremtidens kunstneriske, sosiale og politiske landskap. Her gir museet seg selv litt å leve opp til.