Kultur

Den nye norsken. Og den gamle

Alle som ønsker ny norsk velkomen i litteraturen, må vere like opne for nynorsk. Først slik får vi høyre alle landets stemmer.

Bøker på «ny norsk» har fått eit velfortent oppsving i Norge dei siste par åra.

Maria Navarro Skaranger fekk mykje ros for å skrive moderne Groruddal-dialekt, det vil seie norsk med innvandra ord og «ukorrekt» ordrekkefølge, i sin romandebut om Marianas oppvekst blant «gulingar», somaliarar, muslimar og «poteter» på Romsås i «Alle utlendinger har lukka gardiner» frå 2015.

Zeshan Shakar fekk endå betre mottaking av sin debutroman, «Tante Ulrikkes vei» i 2018. Det er ei bok kor han bruker ulike nivå av språket særs bevisst, inkludert ein som liknar den Mariana over bruker, stilt opp mot standardisert bokmål. Slik viser Shakar korleis språk heng tett saman med klasse og utdanningsnivå – og framtidsutsikter – i eit moderne Norge.

Les også: Sakte får litteraturen fleire fargar. Det er fint 

Fordommar og integrering er også stikkord for Gulraiz Sharif sin bokdebut, ungdomsromanen «Hør her’a», som kom for få veker sidan. Også den skriven på innvandrardialekt, «ny norsk».

Det same gjeld skodespelar og artist Amina Sewali sin barnebokdebut, «Hør’a dagbok», som handlar om barneskulejenta Nansi. Ho har bare budd i Norge eit par år, og slit litt med språket. Nansi har dessutan lese- og skrivevanskar, «duskesi», og skriv i dagboka som ho snakkar, langt frå alle normaliserte skriftspråk.

Les også: Amina Sewali trudde læraren hata henne. Til ho forstod at ho bare prøvde å hjelpe (D+)

Alt dette er bra. Viktig. Norsk litteratur har lenge vore kvitare og meir einsretta enn Norge faktisk er i 2020. Endeleg kjem mangfaldet i litteraturen etter.

Mangfald blir det også når forfattarar med ikkje-norske namn og blanda kulturbakgrunn «får lov til» å skrive bøker om andre ting enn å vere første-, andre- eller tredje- generasjons innvandrar, i det språket dei ønsker.

Les også: Finaleheatet til årets Bookerpris har debutantar med afroafrikansk bakgrunn, etablerte afrikanske forfattarar, minst ein homofil og mange kvinner. Mangfald i praksis

Som då Sarah Smith Ogunbona skriv romanen «Globus» om flyvertinna Hazel, utan å gjere det til noko hovudpoeng at Hazel har mørkare hud enn kollegaene sine – romanen er meir interessert i rollene ein har i familien og på arbeidsplassen, i det å passe inn generelt – enn å utforske institusjonell rasisme, sjølv om den finst.

Zeshan Shakar skreiv heile sin andre roman, «Gul bok», på standard bokmål. Hovudpersonen Mani sine foreldre innvandra hit, men det er bare eitt av temaa i boka, som lett kan lesast som ei forteljing om klassereise frå eitt miljø til eit anna generelt, med høg gjenkjenningsfaktor også for alle som ei gong kom reisande frå bygda til Oslo, usikre på kodar, og med mange erfaringar som ikkje kan passar heilt inn i storbyen.

Les også meir om «Gul bok» her (D+)

Dessutan med språk som ikkje kan brukast der. Enno er det slik at folk legg om dialekten sin når dei kjem til Oslo, til Bergen, sikkert til andre byar også. At dei blir bedt om å legge vekk nynorsken dei kan best, fordi jobben krev at dei skriv bokmål. Enno er nynorsk-hatet sterkt i byane. Terskelen for herming, og for liksom-godmodig, men eigentleg ganske aggressiv, erting for dialektbruk er låg. Det veit mange av oss som «snakkar rart».

Les også: By og land går ikkje alltid hand i hand. Av og til blir det ekstra tydeleg (D+)

Det er eit paradoks, ikkje minst når ertinga og den villa uforstanden kjem frå folk som elles er opptekne av mangfald og inkludering, som meiner at det skal vere rom for alle i samfunnet, uansett kjønn, farge, legning og kulturbakgrunn. Når dei som heiar på nye variantar av norsk, på Zeshan, Gulraiz og Amina og deira rett til å vise fram moderne urbane erfaringar i det språket dei meiner passar, samtidig meiner det blir traust og tungt og aaaaltfor vanskeleg å forstå det Per, Pål og Åse fortel på sin «bondske» dialekt, eller det dei skriv på sin variant nynorsk.

«Men nynorsk er så vanskeleg» er standardargumentet mot «spynorsk». Ja og nei. Nynorsk er eit fleksibelt skriftspråk, kor ein sjølv kan velje dei orda og bøyningsmønstera som ligg nærast dialekten ein snakkar, eller velje om ein vil skrive konservativt og Ivar Aasen-inspirert eller radikalt og samnorsk-nært. Det gjer at ein ofte vil kunne lese av teksten kor i landet avsendar kjem frå – akkurat slik ein kan når teksten er skriven på «ny norsk», altså talemålsnær sosiolekt frå Groruddalen eller Tøyen. Begge deler uttrykker identitet. Unike erfaringar, frå heile landet. Mangfald, med andre ord.

Les også: Den sinte gamle bygdegubben Tore Renberg skriv om, har definitivt livserfaringar å dele (D+)

Er ein villig og motivert til å tolke seg fram til det ukjende gloser og uvande bøyingsformer betyr på såkalla «kebabnorsk», er ein nok i stand til å klare det på dialektnær nynorsk også. Det tålmodet ein har med brukarar av urbane sosiolektar, altså talemål påverka av andre språk, må ein også ha med folk som snakkar «rare», bygdenorske dialektar. Begge gruppene høyrer til i eit moderne Norge, begge representerer ekte norske erfaringar. No som før.

Mangfald på norsk må også bety nynorsk, sjølv om den ikkje lenger er så ny. Wallah, eg lovar.

Les også: Her er dei 15 beste norske bøkene frå 2010-talet (D+)

Mer fra Dagsavisen